Bilde 1 av 3
Bøker

Kald koreakrig på beste Frogner

Påsken 1979: En sørkoreansk student forsvinner i Oslo, og dukker siden opp i Nord-Korea. Er han et kidnappingsoffer eller en avhopper?

Sent om kvelden 2. påskedag 1979 finner bussjåføren på rute 169 mellom Oslo sentrum og Sørkedalen en svart bag i ett av bussetene. Inni baggen er det klær, et kamera, et ferdigskrevet postkort, og et pass. Passet tilhører den sørkoreanske studenten Koh Sang-Moon, som for tida er utvekslingsstudent i Nederland, men på studiereise i Skandinavia. Baggen blir levert til hittegodskontoret, ingen i Norge tenker mer over saken.

Helt til Koh Sang-Moon flere måneder etterpå dukker opp på nordkoreansk fjernsyn, hvor han hevder å ha hoppet av fra det kapitalistiske Sør-Korea, for å leve et harmonisk og «ekte koreansk» liv i Nord-Korea. Familien nekter å tro at han har gjort dette frivillig. Han må være kidnappet, hevder de. Nordkoreanske myndigheter står på sitt: Han kom dit frivillig, sier de.

Bisarr forsvinning

Denne pikante saken er utgangspunktet for den norske journalisten Sun Heidi Sæbøs nye bok, «Kims lek», som har undertittelen «En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen».

– Koh Sang-Moons forsvinning er i seg selv en utrolig bisarr historie. Samtidig demonstrerer den mye av forholdet mellom Sør- og Nord-Korea, som jeg lenge hadde hatt lyst til å skrive en bok om. Plutselig ble både diplomater og politikere, politi og etterretning dratt inn i propagandakrigen mellom Nord og Sør, både her i ambassadestrøket på Frogner, og i Korea, sier Sæbø til Dagsavisen.

Ambassadebesøk

Den nordkoreanske ambassaden lå den gang i Vestheimgaten på Frogner. Ifølge de daværende ambassadeansatte, hadde Koh Sang-Moon dukket opp hos dem en dag. Uten pass, men med tapsmelding om at han hadde mistet det.

– Nordkoreanerne hevder at han ønsket å hoppe av, altså flytte til Nord-Korea, men at de avviste ham siden han ikke hadde pass. «Du er velkommen i Nord-Korea, men må finne veien dit selv», sa de visstnok.

Kidnapping

Noe han, stadig ifølge det nordkoreanske propagandaapparatet, også gjorde, jamfør TV-opptredenen uker etter.

– Familien beskriver Koh Sang-Moon som en hengiven sønn og ektemann, som skrev hjem tre–fire ganger i uka. Han hadde en lovende akademisk kariere, og ingen grunn til å skulle ønske seg til Nord. I det siste postkortet han sendte, fra Stockholm, forteller han at han «tilfeldigvis» har møtt en koreansk mann der, som spanderte middag på ham. Familien tror at han kan ha blitt dopet ned og ført ut av landet. Hvordan skulle han ellers klart å komme seg til Nord-Korea, når passet hans lå på et hittegodskontor i Oslo? sier Sæbø.

Fattig Sør-Korea

I boka «Kims lek» tar Sun Heidi Sæbø for seg koreansk historie etter Koreakrigen (1950–1953), og viser hvordan Nord og Sør ble så utrolig forskjellige, samtidig som det faktisk er mange fellestrekk mellom de to landene og folkene, også i dag.

– Jeg er født i Sør-Korea, men besøkte ikke landet igjen før G20-møtet i 2010, som journalist. Da var jeg blant annet i en middag med den sørkoreanske kulturministeren, som holdt en helt vanvittig nasjonalistisk tale om koreansk fortreffelighet. Holdningen fascinerte meg, sier Sæbø.

I dag er Sør-Korea et hyperkapitalistisk samfunn med god økonomi og avansert høyteknologisk industri. Så sent som på 1960-tallet var det imidlertid et fattig jordbrukssamfunn, fremdeles hardt preget av Koreakrigens herjinger. Kun fem prosent av folket hadde utdanning utover ungdomsskolen.

– Park Chung-Hee, som hadde tatt makta i Sør-Korea gjennom et militærkupp i 1961, gikk hardt ut mot korrupsjon. Han inngikk en slags partnerskap med utvalgte bedrifter, såkalte «chaebols», som fikk voldsomme privilegier mot å være lojale. Han satset hardt på utdanning, og på eksportrettet industri. Det var vellykket.

Rikt Nord-Korea

Samtidig gjorde Nord-Korea det motsatte. Etter Koreakrigen lå de langt bedre an enn sin fattige nabo i sør, med industri og rike naturressurser.

– Kim Il-Sung, som var Nord-Koreas diktator fra 1948 til 1994, gikk for «juche», et system som best kan beskrives som en ekstrem versjon av selvberging. Man skulle ikke engang ta imot teknisk ekspertise utenfra, men klare alt selv. Jucha-systemet er en grunn til at Nord-Korea like gjerne kan kalles et rasistisk land som et kommunistisk. Man tror først og fremst på sin egen og ens egen leders uendelige ufeilbarlighet, på en type blind tilbedelse. Denne troen på Koreas fortreffelighet finner man igjen også i Sør, om enn i en annen form, sier Sæbø.

Mer fra: Bøker