Joyce Carol Oates. Bokanmeldelse: «Mitt liv som rotte»: Slekta er verst

ROMAN

Joyce Carol Oates

«Mitt liv som rotte»

Oversatt av Hilde Lyng

Pax

Joyce Carol Oates har skrevet en av sine mest gripende og opprørende historier om amerikansk familieliv.

Joyce Carol Oates er en produktiv forfatter, noen vil mene for produktiv. Ikke alle romaner og noveller har holdt et like høyt nivå. Men når forfatteren i «Mitt liv som rotte» tar for seg familieliv og forvrengt maskulinitet i en amerikansk småby kommer den skarpe og nådeløse Oates til syne. Tette, nære relasjoner, og deres iboende eksplosiver er noe denne forfatteren vet å behandle overbevisende klart.

Handlingen er lagt til en fiktiv småby, South Niagara på 1990-tallet. Her bor den irsk-katolske familien Kerrigan med sine syv barn, fire gutter og tre jenter. Den yngste er Violet Rue, familiens attpåklatt og pappa Jeromes yndling. En kjekk og mandig pappa som deler verden opp i mannlig og kvinnelig, rørlegger av yrke, og ellers en mann som ordner det meste. Ingen vil skuffe Jerome, aller minst hans yngste datter. Oates viser fram den mørke og ødeleggende siden ved maskuliniteten i denne romanen, der ikke bare barna, men også moren Lula går rundt «på eggeskall».

En sen kveld blir en ung gutt på sykkel kjørt ned av en bil med noen ungdommer. Gutten er Hadrian Jones, en farget gutt, populær idrettshelt på skolen. Han dør noen dager senere av skadene. Det skal vise seg at han også er blitt brutalt banket opp etter å ha blitt kjørt på.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

To av de fire guttene i bilen er Violets eldre brødre Jerome jr. og Lionel. Tilfeldigvis er den snart 13 år gamle Violet Rue våken den kvelden brødrene kommer kjørende hjem, og hun ikke bare overhører samtalen dem imellom, men ser også noe hun forstår kan være farlig å vite om.

Hun klarer ikke å holde på hemmeligheten, men røper den først til presten og siden til en lærer på skolen. Et vitnemål som blir skjebnesvangert for brødrene, som begge får lange fengselsstraffer.

En katastrofe for den solide Kerrigan-familien, men det er ikke drapsdommen som opprører dem, men det faktum at søsteren har sladret på brødrene sine. Da kan man forvises til evig tid.

Den skoleflinke og familiekjære Violet Rue blir sendt til en tante og onkel i en annen by, og skal ikke gjense noen i sin familie på 13 år.

Les også: Krimår uten kanoner: Dette er våren for å teste ut et par nye krimforfattere (Dagsavisen+)

Det er den mørke vrangsiden av amerikansk småbyliv Joyce Carol Oates viser fram i denne spennende og velopplagte beretningen. Hun skriver nøkternt, men likevel med et sterkt driv. Hun veksler mellom 3. person fortelling og Violet som jeg-forteller. Det kan tidvis virke forvirrende, men gir fortelleren mulighet til større overblikk og bredde. Det formes et avslørende bilde av et samfunn der rasefordommer, kvinneforakt og mannlig brutalitet ligger like under overflaten. En mørk og deprimerende historie dette, med et solid underskudd på mannlige forbilder. Og sånn sett befinner man seg i kjent oatsk landskap. Og enda mørkere skal det bli. Violet Rues liv som «rotte» skal bli verre. Nå trer selve «djevelen» inn på scenen. Mattelærer Sandman på Violet Rues nye skole har et skap hjemme fylt med bilder av sovende småjenter. Han tar med seg den unge Violet hjem, han vil så gjerne «beskytte» henne, og gir henne varm sjokolade med noen dråper i. Senere tar hun seg jobb som vaskehjelp hos en rik mann for å klare å betale studiene. En mann som også har noen særheter. Det er portrettet av Violet Rue som er selve kjernen i denne romanen, et overbevisende psykologisk skarpt bilde av en ung jentes vekst mot innsikt og kontroll over eget liv.

Joyce Carol Oates er en forfatter som naturligvis ikke kan la en overgripshistorie tone ut i euforisk lykke, men hun kan vise at det finnes veier, og alle er ikke belagt med forvrengt maskulinitet.