Jørn Lier Horst: Serieforfatter om seriemorder

ROMAN

Jørn Lier Horst

«Illvilje»

Capitana

Det har seg altså sånn at flere unge jenter er drept på bestialsk vis, enda ei er forsvunnet, en seriemorder er på frifot, og kanskje enda en. Har vi hørt det før? Ja, til og med hos den som oftest pålitelige Jørn Lier Horst, i «Hulemannen», som kanskje er Wisting-seriens svakeste bok. Så var det likevel akkurat denne som ble valgt som inngang til TV-serien «Wisting». Det var bemerkelsesverdig hvor mye bedre serien ble halvveis, da den tok skrittet over fra «Hulemannen» til fortellingen fra «Jakthundene» – kanskje den beste boka i Wisting-serien. Det forrige møtet med Wisting, i fjorårets «Det innerste rommet», var også en av seriens beste, og pirret nysgjerrigheten uten overdrevne virkemidler.

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Men noen av oss er altså grundig lei disse seriemorderne. Her møter vi enda én av dem, Tom Kerr, som allerede er dømt og fengslet for sine sadistiske ugjerninger. Romanen beskriver metodene hans, men vi lar det være. Nå tilstår han enda et drap, og blir tatt med ut på en befaring for å vise hvor liket er begravd. Politiet tar med den livsfarlige drapsmannen ut i ulendt terreng, som er så vanskelig å gå i at det er best at han blir befridd for fotlenken sin. Hva kan gå galt, liksom?

TV-serien basert på Horst-bøkene falt heller ikke helt i smak hos Dagsavisens anmelder (+).

Hendelsene under befaringen bekrefter teorier om at Kerr alltid har hatt en medhjelper, omtalt som Den Andre. I tillegg er det ting som tyder på at denne andre har begynt å drepe på egen hånd også, mens Kerr beviselig har sittet inne.

William Wisting får altså mye å gjøre. Og som om ikke dette var nok: Inn i bildet kommer igjen Spesialenheten for politisaker, nok en gang ved Terje Norbø, som vi husker fra «Jakthundene» (Og TV-serien). Nå blir Wisting anklaget for å være ansvarlig for en uheldig utvikling i saken. Terje Norbø er ikke blitt mer sympatisk siden sist, men igjen, burde ikke alle de andre rundt ham hatt mer tillit til Wisting?

Nå begynner Wisting selv å tvile på sin egen kompetanse. «Det var ikke fremmed for ham å tenke at han ikke strakk til. Saker som trakk ut i tid eller ikke ble løst, kunne tynge ham. Han var satt til å lede etterforskningen i store, kompliserte saker. Det var hans ansvar å skaffe resultater». Altså, Wisting har løst en lang rekke store, kompliserte drapssaker der nede i Vestfold-området, med svært jevne mellomrom i 15 år. Han burde vært spart for enda en suspensjon, fordi om etterforskningen midlertidig har tatt en litt uheldig vending. Vi avslører vel ikke altfor store hemmeligheter rundt handlingen ved å fortelle at Wisting likevel fortsetter for seg selv.

Høsten er over hos. Her er de beste seriene denne sesongen! (+)

Det samme gjør igjen hans datter Line. Denne gangen er hun med på den omtalte befaringen, på oppdrag for politiet i utgangspunktet, ikke i den før uavklarte rollen mellom å være sin fars datter eller journalist. Slik oppsøker hun det ene skumle stedet etter det andre, for å forsøke å komme videre på egen hånd. Helt alene, eller med sin lille datter på slep hvis ingen andre kan passe henne så lenge. «Før hun kjørte hjemmefra, hadde hun lekt med tanken på at Tom Kerr kunne ha vendt tilbake hit, men hadde slått den fra seg». Dette er også en av krimsjangerens stadig tilbakevendende klisjeer, ofte med ubehagelige konsekvenser for disse helt ufattelig uforsiktige. En så god krimforfatter som Horst burde holde seg for god til å bruke den om igjen enda en gang.

Tittelen «Illvilje» kommer fra bacheloroppgaven til en fersk politibetjent som er sterkt involvert i fortellingen. Oppgaven fikk toppkarakter, og handler om ondskap som motiv. Ut fra denne bruker Horst tid på å filosofere over ondskapens natur. I etterordet oppgir han flere sakprosabøker han har brukt som bakgrunn. Vi blir imidlertid ikke så mye klokere av hans egen bok denne gangen, fordi virkemidlene er langt over toppen i forhold til virkeligheten slik vi kjenner den.