Bøker

Jon og Jan i barnevakttrøbbel

Da Marte Michelet var lita og pappa Jon ikke klarte å skaffe barnevakt, havnet Jan Guillou i en absurd politifarse som inspirerte spionklassikeren «Coq Rogue». Nå takker han Marte for historisk innsikt til sin nyeste roman.

– Det var november 1984, og jeg var i Oslo et ærend. Jeg hadde avtalt å møte Jon Michelet her. Men så var dattera hans Marte blitt syk, det var visst halsbetennelse, så vi ble enige om at jeg kunne ringe ham senere og høre om han hadde klart å finne barnevakt. Det var julepyntet i gatene, riktig hyggelig med en spasertur. Helt til jeg oppdaget at jeg ble forfulgt, av det som måtte være norsk overvåkningspoliti, sier Jan Guillou til Dagsavisen.

Spiondømt, men urørbar

Den svenske forfatteren var på ingen måte ukjent med overvåking. På 1970-tallet hadde han som journalist vært med å avsløre svenske myndigheters omfattende kartlegging og forfølging av venstreradikale svensker etter krigen, og med det blitt dømt til fengsel for spionasje. Men nå, på åttitallet, var Jan Guillou blitt rikskjent programleder på svensk TV, samt forfatteren av flere romaner.

– Det kjentes som et pust fra fortiden. Jeg var jo SVT-programleder nå! En urørbar! Så jeg bestemte meg for å ha det litt artig med dem, sier Guillou.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Katt og mus-lek i Oslo

Han svingte inn på Glasmagasinets avdeling for kvinneundertøy. Politiagentene i tjukke vinterfrakker med åttitallets klumpete radioutstyr hang på.

– Jeg prøver en grå hanske, og legger den tilbake blant de brune, vel vitende om at de kom til å undersøke den nøye. Tok taxi til Tøyen, men går siste stykket til Munchmuseet. Prater der med en tilfeldig eldre herremann om kunsten, og vet at han kommer til å bli avhørt. Noe han ble – han viste seg å være en pensjonert skipsreder fra Bergen. Og så videre.

Hamilton blir født

Jan Guillou flirer godt. Tilbake på det som da het Hotell Nobel, like ved Grand på Karl Johan, ringte han Jon Michelet igjen.

– Han hadde fremdeles ikke fått barnevakt, så jeg dro til Fornebu, fremdeles med politiet i hælene. Der kjøpte jeg alle avisene. Spionasje, det er politikk, og politikk er nyheter. Slik fant jeg ut hvorfor de hadde fotfulgt meg hele dagen. En notis fortalte at en israelsk delegasjon skulle ha møte på Grand neste dag! Politbetjentene hadde overvåket nabohotellet etter mistenkelige personer, sett «den kjente terroristen» meg, som ikke hadde romreservasjon – det trenger man jo ikke i Oslo i november. Så hadde de lagt to og to sammen, hehe. Så jeg satte ring rund stykket i avisa for å vise at jeg hadde avslørt dem, ga den til politibetjentene, og vinket farvel. På veien hjem fødtes hele plottet til «Coq Rogue», sier Guillou.

To syn på samme sak

«Coq Rogue» er første bok om Guillous legendariske spionhelt Hamilton, som det totalt skulle komme tretten bøker om, den siste i 2008.

– For meg var det lek, for dem blodig alvor. De gikk selvsagt ikke til sjefen og sa at de hadde dritet seg ut og kastet bort en dag på meg. De gikk garantert der og sa at Jan Guillou er en kompetent spion som til og med avslørte dem, men som de i hvert fall klarte å oppholde en dag. Av den forskjellen der, fødtes ideen om spion Hamilton, sier Guillou.

Feministisk krigsroman

Nå er han i gang med en ny serie bøker, «Det store århundret», hvor han i femte bind, «Blå stjerne», er kommet fram til krigen. Blant annet skriver han om jøder som flykter fra Norge til Sverige. Mye av detaljkunnskapen om det har han fra Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen», som handler om det norske Holocaust». Den kom i fjor, tretti år etter at sykdommen hennes holdt pappa Jon hjemme.

– «Blå stjerne» er blitt en spionbok med et feministisk hevnmotiv. Den er skrevet i raseri over hvor elendig kvinner som deltok aktivt på alliert side under andre verdenskrig ble behandlet etter krigen, sier Jan Guillou.

Etterkrigssviket

Han skriver blant annet om det som ble kalt «sekretærklubben». Det var en gruppe kvinner som fungerte som etterretningsagenter gjennom å tilby fienden tjenester som prostituerte.

– Disse kvinnene innhentet svært mye interessant informasjon. Men etter krigen fikk de ikke så mye som en takk. Tvert om ble de straffet, fordi de i 1945 ikke kunne gjøre rede for hva de hadde drevet med under krigen – annet enn at folk kunne ha observert at de gikk mye på restaurant med ulike mannfolk... Hvor lett hadde det vel ikke vært, etter krigen, å utstyre disse kvinnene med et papir med «tre kronors» emblem, hvor det stod at «Frøken sånn-og-sånn har mellom 1940 og 1945 arbeidet i vår hemmelige etterretningsavdeling og gjort nasjonen en stor tjeneste. Hun har taushetsplikt om dette, men kommer med våre varmeste anbefalinger til alle typer arbeid», signert general von Et-eller-annet i militæret? Det hadde vært gratis og enkelt. Men neida. Alle mennene slo seg på brystet og stilte i paradene og skrev sine memoarer. Men ingen sto opp for disse kvinnene. Da jeg oppdaget det, ble jeg rasende, sytti år etter, sier Guillou.

Mer fra Dagsavisen