Jesmyn Ward: «Syng, gravløse, syng»: Spennende om søsken og spøkelser

ROMAN

Jesmyn Ward

«Syng, gravløse, syng»

Oversatt av Eve-Marie Lund

Aschehoug

«Jeg liker å tro at jeg vet hva døden er», er første setningen i amerikanske Jesmyn Wards andre roman oversatt til norsk, «Syng, gravløse, syng». Det er gutten Jojo som tenker det, idet han manner seg opp for å bli med bestefar Pop ut for å slakte en geit. Vi er lengst sør i sørstaten Mississippi, på landsbygda nær kysten.

Jojo bor hos sine svarte besteforeldre sammen med sin treårige søster Kayla, som han fungerer som hovedforelder for. Moren deres, Leonie, er i prinsippet til stede, men hun mangler morsinstinkt og omsorgsevner, og bruker det hun har av tid og penger på å ruse seg. Hun er dessuten ekstremt opptatt av sin hvite kjæreste, Michael, som er Jojo og Kaylas far. Idet romanen starter sitter han i fengsel for noe narkotikarelatert. Michaels rasistiske far nekter hardnakket å anerkjenne både svigerdatteren og barnebarna. «Han tror på niggere», oppsummerer Michael.

Les også flere bokanmeldelser i Dagsavisen

Livet er hardt. For alle. Bestemor Mam holder på å dø av kreft. Pop sliter med vonde minner fra da han og broren Stag som tenåringer ble kasta i fengsel for å slå tilbake da noen hvite bråkebøtter yppa til kamp. Han forteller om og om igjen om gutten han møtte der, tolv å unge Richie. Jojo lytter til de fæle historiene fra fengselet. Han bærer tungt ansvar for Kayla, som han elsker, og skuffes stadig av Leonie og Michael.

Volden er overalt. Og døden. Dyr slaktes. Kjærester slåss. Barn bankes. Svarte drepes, hvite slipper unna. Leonie tror Jojo ikke forstår at hun driver med dop. Jojo forstår mye mer enn hun tror. Han har evner, som bestemor Mam. Han kan føle hva dyr sier. Da Leonie drar med seg Jojo og Kayla på en ubehagelig lang og varm og kvalm biltur for å hente Michael som har sluppet ut av fengselet, begynner han også å se spøkelser.

Helt konkret ser han spøkelset av Richie, som Pop var i fengsel med. Det han ikke vet, er at også Leonie ser spøkelser når hun er høy. Hun ser broren sin, som ble drept av en hvit mann som hevn fordi han vant en jaktkonkurranse.

Les også: Hun levde på gratis mat, og måtte ha hjelp til å betale husleia. Så skrev Anna Burns «Melkemannen», boka som endret alt.

Døden er overalt. Og de døde er overalt. De synger. Det betyr ikke at Jojo egentlig forstår døden. «Syng, gravløse, syng» er en slags magisk-realistisk klagesang over USAs rasistiske historie og nåtid. Den drar linjer tilbake til slaveriet, og viser hvor mye mer sannsynlig det er å havne i fengsel i USA om man er svart, ikke hvit. Hvordan det fremdeles er sånn at en hvit manns ord veier tyngre enn en svart manns, og svarte mennesker på ingen måte er trygge i møte med politiet.

Jesmyn Ward peker også på den pågående rusepidemien i Amerika, der fattige og underprivilegerte både i og utenfor byene har enklere og billigere tilgang på narkotiske stoffer enn på skikkelig utdanning og ordentlig helsestell.

Les også: Anmeldelsen av Jesmyn Wards forrige roman, «Det som reddes kan» (D+)

Det lyder mørkt. Er det også. Men «Syng, gravløse, syng», er ikke uten håp. Søskenkjærligheten mellom Jojo og Kayla er et stort lyspunkt, slik søskenkjærligheten mellom brødre og søstre var det også i Jesmyn Wards forrige roman på norsk, «Det som reddes kan» (2011, norsk 2019). Sammenlignet med «Det som...», som utspilte seg før og under orkanen Katrina (2005), har «Syng...» kanskje mindre dramatisk handling. Men den er rik på indre drama, og bygger seg opp til et høydramatisk klimaks der både levende og døde får kjørt seg.

Som i forrige bok er Jesmyn Ward god på miljøskildringer, på å skrive fram trykkende hete og støvete jord, skog og veier og skumle hus, landeveier og gudsforlatte bensinstasjoner. Hun utforsker galskap versus normalitet, og gjør seg refleksjoner rundt selveste Tida.

«Det som reddes kan» var hakket bedre, men også «Syng, gravløse, syng» er en medrivende, godt fortalt historie, og en spennende innføring i en flik av Amerika vi sjelden hører fra.

For begge romanene ble Jesmyn Ward tildelt den amerikanske National Book Award, som er en miks mellom Brageprisen og Bokhandlerprisen her hjemme, og ble med det den første kvinnen til å vinne prisen to ganger.