Anne Audhild Solberg har jobbet i forlagsbransjen i mange år. «Kampen mot superbitchene» er hennes første bok. FOTO: WANDA NATHALIE NORDSTRØM

Jenter som går over streken

Debutant Anne Audhild Solberg skriver svært vellykket om den klassiske kampen mot de vellykkede.

Bøker

UNGDOMSROMAN

Anne Audhild Solberg

«Kampen mot superbitchene»

Aschehoug

Det er få tragedier blant nye norske ungdomsromaner. Trenden går mer i retning komedie, med et sting av alvor og desperasjon. Historien skal helst ende godt. Taperne skal vinne over dem de står i skyggen av. Det gir en god følelse, det er bra Hollywood-dramaturgi i det, det er klassisk bibelhistorie med David mot Goliat. Hevnen er søt, spesielt den som rammer dem som i virkeligheten nok hadde vært ganske uovervinnelige.

Hovedpersonen i Anne Audhild Solbergs roman «Kampen mot superbitchene» er albino. Hun opplever seg selv som en freak: Lys og tander, synshemmet, hvis hun ikke konsentrerer seg hender det at hun går rett på en dør. Dermed har Anne Bea – «Annebino», som bestevennen Nils kjærlig kaller henne – en utfordrende hverdag i 7. klasse.
Bitchene i romanen er en jentegjeng, som holder store deler av klassen i sjakk med utspekulerte hersketeknikker. De er puppale og pene, jenter og gutter kappes om å være innenfor gjengen deres, for Anne Bea er dette bare en umulig drøm helt til det åpner seg en mulighet: Sammen med Nils vil Anne Bea utfordre lederen for bitche-gjengen i en talentkonkurranse. Ikke engang Anne Beas kjærlige mor har troen på at datteren vil vinne, selv ikke med bandnavnet «Dark Horse».

Romanen har en frisk og ganske freidig tone, også når det gjelder å skildre mennesker med utviklingshemninger. For selv om Anne Bea og Nils tilhører bånnligaen på skolen, er det fortsatt noen som er under dem igjen: «Celine i parallellklassen har cerebral parese og sitter i rullestol, og Birk som også går i parallellklassen, har brannsår over hele kroppen og halve ansiktet. I sommer ble han dessuten bitt av en flått». Galgenhumoren går igjen gjennom hele romanen, og det redder den fra det som i noen tilfeller kunne blitt både sentimentalt og klissete: Den utstøtte jenta som synger sin egen engelsk-stil foran hele skolen, med en engleaktig, opera arie-stemme. Den nøkterne fortellerstemmen og den før nevnte humoren redder det.

I boka møter vi intelligente voksne. Det er en sjeldenhet i norske ungdomsromaner. Vi møter både lærere og tanter som ser hovedpersonen og tar vare på henne. Forfatteren har i det hele tatt en svært god evne til å gi karakterene liv og særpreg. Selv en biperson som Anne Beas fem-årige lillebror blir skildret med et godt blikk, og sans for barnementalitet; det å være stengt ute fra de stores verden, og tviholde på sin egen Kaptein Sabeltann-identitet med innesluttet stolthet.

Når man skriver en ungdomsbok for svært unge ungdommer, må man være tydelig, og det er Solberg. Samtidig legger hun inn små subtile hint til eventuelle voksne lesere. Solberg er i det hele tatt en svært god forteller, hun behersker spenningshistoriens dramaturgi. Ofte røper hun utfallet av en historie først for så å nøste opp hvordan det kunne gå slik. En i utgangspunktet velbrukt historie blir ny og spennende i denne forfatterens grep.
Liv Mossige