– Jeg gidder ikke belemre folk med det kjedelige potetlivet mitt

– Målet mitt er å ha det gøy når jeg skriver. Hvis jeg skrattler når jeg leser min egen tekst, så humrer forhåpentligvis leseren, om ikke annet i ren sympati, sier forfatter Lars Mørch Finborud.

Hans siste roman, «Ozenfant, Ozenfant» er en ellevill satire over vår selvopptatte tid, basert på Rocambole Pedersens «Den forsvundne pølsemaker» fra 1919. I boka møter vi privatdetektiv Ambrosius Fjord, som får i oppdrag å finne Ozenfant, en forsker som er sporløst forsvunnet.

Egentlig hadde forfatteren planlagt å skrive to bøker. Handlingen i «Ozenfant, Ozenfant» er nemlig delt: I den ene delen møter vi Ozenfant, som har stengt seg selv inne i en hinne fylt med kliss, en forstørrelse av sin egen tarm å forstå. Han risser sin skrekkhistorie i hinnen som holder ham fanget. I den andre delen følger vi Ambrosius Fjord og hans ridderferd gjennom Oslo, på jakt etter Ozenfant.

Don Quijote

– Jeg hadde ideen til to karakterer. Den ene var Ambrosius Fjord, denne amatørdetektiven som går rundt i Oslo kun iført sorte søppelsekker, en Don Quijote som skal redde verden fra sin snarlige undergang. Samtidig hadde jeg en idé til en annen bok, om en person som var lukket inne i en hinne, en slags parodi på menn-som-går-til-grunne-romaner; jeg ville ta kjellermennesket til sin endelige konklusjon.

Ideen om å slå disse to bøkene sammen til en, fikk han da han så «Den forsvundne pølsemaker» på Youtube.

– Jeg satt og så denne filmen og tenkte at Leif Justers rollefigur minnet om en forvirret speed freak. Og pølsemakeren var forsvunnet, vel og merke fordrukken under bordet og ikke i en hinne. Så jeg fikk tak på Rocambole Pedersens bok fra 1919, og tenkte «fuck it, dette blir moro», alle forfattere trenger ikke å skrive opp mot Proust eller Joyce.

Styggvakre Oslo

I boka tegner forfatteren et tydelig bilde av Oslo, etter hvert som Ambrosius Fjord beveger seg rundt i hovedstaden på jakt etter Ozenfant.

– Som oslogutt ville jeg ta tak i noen av de stedene i Oslo som jeg synes er skjulte og styggvakre på forskjellige måter, slik som Bekkelaget renseanlegg, Dovrehallen, og Carl Nesjar-fontenen ved Nationaltheatret. Da jeg skrev min første roman, var jeg opptatt av at den skulle være universell, at leserne ikke skulle gjenkjenne hvilken by den var satt i. I denne boka er det omvendt. Jo mer jeg fordypet meg i pølsemakerens univers, desto mer tok jeg meg i å omfavne Oslo og mane frem dens skyggesider.

Mye av humoren fra originalen er beholdt, selv om den har blitt noen hakk røffere i «Ozenfant, Ozenfant».

– Rocambole Pedersen skrev en satire over det norske samfunnet for hundre år siden. Han var en utsøkt samfunnsrefser og satiriker, så mye av humoren hans er der ennå, men samfunnet har endret seg siden den gang. I min bok er humoren mye mer rabulistisk og vond enn i originalen. Men jeg har beholdt mye «Hva sa du, sa du?»-slapstick for å sette en sjøsyk stemning.

Tarmflorister

Forfatteren har også latt seg inspirere av bestselgeren «Sjarmen med tarmen». I sin søken etter Ozenfant, kommer Ambrosius Fjord over en mystisk kult som kaller seg tarmflorister. Tarmfloristene er overbevist om at tarmen besitter en egen intelligens, på høyde med hjernen. I et skjult lokale i Dovrehallen, har de seremonier hvor de får overført tarmflora, med evig ungdom som mål. Der Hamsun snakket om «blodets hvisken og benpipernes bønn», er tarmfloristene motto: «La oss åpne oss mot innvollene, vi må lytte til tarmens hvisken». En tydelig satire over vår selvopptatte tid, hvor begrepet navlebeskuende ikke lenger er dekkende.

– «Sjarmen med tarmen» er en av de største bestselgerne i Europa de siste årene. Teorien til Ozenfant, om at det finnes en egen hjerne i tarmen, er et eget kapittel i «Sjarmen med tarmen», sier Finborud.

– Målet har ikke vært å skrive om støtende eller skitne temaer. Det fascinerende er at det man kalte abjekt for noen år siden har i dag blitt underholdningslitteratur. Det perverse har blitt folkelig.

Tvilsom forskertype

Bokas Ozenfant er en forsker av den heller tvilsomme typen, det moralske kompasset er for lengst ute av kurs. Han har gjort karriere på å skape en ny type kjøttproduksjon, med dyr som verken kan tenke eller føle. Når Ozenfant kommer i kontakt med sin egen tarm, blir han fanatisk opptatt av å skape en mennesketype som lytter til tarmen i stedet for hjernen.

– Jeg vet at folk har tolket boken som et innlegg i debatten om transhumanisme, men jeg husket ikke hva transhumanisme var for noe da en journalist spurte meg under lanseringen. Jeg har bare tatt tak ideer og tåkeprat som beveger seg i samfunnet. Den tankegangen om at fremtiden skal bli rosenrød på grunn av at genteknologi skal utradere skjeve hornhinner og få oss til å leve 30 år lengre, irriterer. Alt dette snakket om bedre liv og livskvalitet – hvem definerer et godt, lykkelig menneske? Så jeg valgte å se for meg at de som kommer til makta og kontrollerer denne teknologien, har et annet perspektiv på det – hva om de ikke ønsker å forbedre mennesket og gjøre det klokere, men hater mennesker, hater snusfornuften og hele den vestlige dannelseshistorien? Hva om de ønsker å ta knerten på den verstlige idéverdenen og få oss til å krype på gulvet og bli bløtdyr?

Virkelighetslitteratur

Flere har lest «Ozenfant, Ozenfant» som et oppgjør med virkelighetslitteraturen.

– Det er morsomt hvordan virkelighetslitteraturen har blitt et dogme i 2017. Når jeg kommer med en roman i en fabulerende, absurd tradisjon – en genre som har vært der i hundrevis av år – da er man plutselig «i opposisjon» til virkelighetslitteraturen. Rabelais eksisterte før Knausgård og så videre – det er sånn jeg skriver. Jeg liker å skape nye verdener, nye muligheter – å belemre folk med det kjedelige potetlivet mitt, det kan andre ta seg av.

Lars Mørch Finborud er utdannet kunsthistoriker og jobber som kurator ved Henie Onstad Kunstsenter. «Ozenfant, Ozenfant» er da også proppet med ulike kunstreferanser. Selv mener han at kunstbakgrunnen også har påvirket språket i romanene.

– Bildekunstnere har ofte et spesielt språk. De er så vant å jobbe visuelt, så når de skal skrive tekster om kunsten sin, fra Hannah Ryggen, Asger Jorn eller Kåre Kivijärvki, så blir språket forskrudd og poetisk, annethvert ord er oppfunnet. Det er så mye guffe som skal ut på en så liten veggtekst Denne trykktønnen har jeg latt meg inspirere av, sier Finborud.

– I tillegg skriver jeg visuelt. Jeg ser ofte for meg situasjoner fullt ut, det kommer nok av at jeg har brukt 15-20 år av livet mitt på billedkunst, analysert flater, farger og tekstur, og jobbet med rom . Det er nok en arbeidsskade av å jobbe som kunsthistoriker og kurator.