Kultur

Japansk stolthet og fordom

Fascinerende innblikk i fire japanske søstres hverdags- og kjærlighetsliv i et Førkrigs-Japan hvor gamle tradisjoner kjapt erstattes av nye måter.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Junichiro Tanizaki

«Søstrene Makioka»

Forlaget Press

I Japan, og av kjennere av japansk litteratur, regnes «Søstrene Makioka» som et av landets viktigste og beste litterære mesterverk. Trilogien kom ut på japansk mellom 1943 og 1948, og er siden blitt filmatisert tre ganger og oversatt til minst 15 språk. Nå også til norsk av Ika Kaminka, som ser ut til å ha gjort en like solid jobb som vanlig med å omskape japanske replikker, beskrivelser og særkulturelle fenomen til norsk som både er forståelig og elegant.

Gjennom nesten 700 sider følger vi de fire søstrene Makioka fra høsten 1936 til april 1941, trekvart år før det japanske angrepet på Pearl Harbor og Japans inntreden i andre verdenskrig. De to eldste søstrene er gifte og har barn. De to yngste er det ikke, selv om de begge har nådd alderen der de ifølge tradisjonen burde være det.

Ekteskapsproblematikken er romanens nav, og grunnen til at «Søstrene Makioka» har fått kjælenavnet «Japans Stolthet og fordom». Den tredje søsteren må ifølge alle tradisjoner giftes bort før den fjerde, selv om den fjerde har en kjæreste hun gjerne ville giftet seg med. Ekteskapet skal og må arrangeres, slik tradisjonen er, og passende kandidater etterforskes nøye før en formell presentasjon kan finne sted, men kun via tredjepart, en giftekniv.

Problemet er bare at den tredje søsteren, selv om hun virker både sky og tilbaketrukken på en måte fortelleren gjentatte ganger kaller «typisk japansk», motsetter seg flere av frierne. Og gjør hun ikke det, viser kandidatene som melder seg som friere seg alle å ha ulike feil og mangler. En har for eksempel en mentalt syk mor, da nytter det ikke å arrangere noe med ham.

At Makiokanene dessuten jobber hardt for å holde på sin gamle posisjon som en familie med penger, makt og innflytelse også etter at pengene tok slutt og deres far og familieoverhode er død, gjør ikke saken lettere. «Søstrene Makioka» er i stor grad en roman som handler om nettopp dette: Om en familie som faller og innhentes av den nye tid, men som ikke uten motstand tar imot endringene. Der den eldste søsteren i bok en av trilogien befinner seg sammen med ektemannen og deres seks barn i et gammelt, ærverdig, antikvitetsfylt hus i Osaka-traktene, flytter de etter hvert til et langt mindre, mye billigere og mer moderne hus i Tokyo. De kan ikke lenger leve på gammel formue. Eldstesøsterens ektemann har jobb og inntekt, og må flytte dit forfremmelsen er.

Også i alle andre detaljer viser brytningen mellom den gamle og den nye tid seg. Det «typisk japanske» og dets møte med det vestlige er et tydelig tema i romanen. Gjennom at noen scener gjentas med vridninger, hintes det mot fallet fra øvre til enklere kår.

Søstrene er oppdratt til å gå i kimonoer og andre tradisjonelle japanske plagg, og å bytte disse etter et intrikat system av tradisjoner og regler for hva man går med når, på hvilken måte. Men den yngste og mest utadvendte søsteren har byttet til vestlig klesstil, og vil til og med bli klesdesigner og sydame. Der den tradisjonsbundne tredje søsteren synes at selv en telefon er «for lite japansk», er den vestlig orienterte fjerde søsteren opptatt av verden utenfor. Hun vil selv bestemme sin ektefelle, tjene penger, reise til utlandet.

Det er eksotisk lesning. Men ikke eksotifiserende. Tanizaki Junichiro er ingen fremmed observatør som strør om seg med tradisjonsmarkører for å vise hvor fremmed det gamle Japan var allerede da han skrev for 70-80 år siden. Han er på innsiden, med en fot i begge leire selv. Kimonoer, parasoller og kalligrafi hører naturlig til, de er ikke jålete staffasje for å «japanifisere» teksten.

Så også alle tradisjonene som ikke gir sitt uttrykk i gjenstander. Høflighetsfrasene, formalitetene, tradisjonene for hva som skal gjøres når på året, av hvem. Det helt vanvittig sterke hierarkiske strukturen innrettet etter kjønn og alder. Man trenger ikke sterke feministbriller for å reagere på hvor utrolig begrenset bevegelsesrom disse kvinnene har. Hvor mye som er innrettet mot ekteskap, mot å bli en annens, og følgelig på å bevare ære, kyskhet, anstendighet. Det skal svært lite til for å skape skandale. At den da 19-årige yngste søsteren i sin tid rømte avgårde med en kjæreste, er nok for å ødelegge ekteskapssjansene til hennes hakket eldre søster. Og å gifte seg i «feil» rekkefølge er umulig, sånn er det bare. Etikette som tvangstrøye er et åpenbart tema her, i hvert fall sett fra Vesten flere tiår senere.

Alt dette gjør «Søstrene Makioka» til et fascinerende glimt inn i en fjern verden, geografisk som historisk. Her vies alvorlige, dramatiske hendelser som Kobe-flommen i 1938 omtrent like mye oppmerksomhet som pusling i hagen og tanker om barnas helbred.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no