Forfatteren Jørn Lier Horst glir elegant over i sin romanhelt, politietterforskeren William Wisting. FOTO: NORDSVEEN FOTO

Jakter på sannhet

Jørn Lier Horsts «Vinterstengt» var en av de mest leste romanene i Norge i fjor. Oppfølgeren er bedre, og langt mer tankevekkende.

ROMAN

Kriminalromaner blir ofte beskyldt for å være virkelighetsfjerne og overdrevne. Denne kriminalromanen slår tilbake så det holder. Jørn Lier Horsts «Jakthundene» har et «ung pike forsvunnet»-tema som gjør den skremmende aktuell. Vi hadde ikke orket en gjennomsnittlig krim med slik handling nå. Men i denne fortellingen er forbrytelsene ikke brukt som spekulative virkemidler. De danner bakgrunn for en spennende fortelling som hovedsakelig handler om politiets indre justis. Der vi ikke blir underholdt av elendighet, men engasjert i en større sammenheng.

 

Horsts hovedperson William Wisting har vært gjennom sju bøker som stiller store spørsmål ved mordraten i Vestfold. «Jakthundene» går mange ganger utenpå fjorårets mer actionfylte «Vinterstengt». Nå blir Wisting suspendert, mistenkt for å ha forfalsket bevis mot en mann som ble dømt for drap i Vestfold for 17 år siden. Samme dag får hans datter, VG-reporteren Line, melding om et nytt drap i Østfold. Til å begynne med er hennes største drivkraft å grave fram en sak som er sensasjonell nok til å fordrive anklagene mot faren fra avisens forside. De to parallelle handlingene forholder seg snart smart til hverandre, uten å ty til finurlige tilfeldigheter for å finne sammen. Wisting-familien er for øvrig litt av en gjeng. William Wisting er Vestfold-politiets gode sammvittighet selv, mens Line Wisting og hennes kolleger fra VG ligger langt foran politiet i spaningen i Østfold.

 

Men Jørn Lier Horst har skrevet en historie som engasjerer langt ut over å finne ut «hvem som gjorde det». Horst er etterforskningsleder i politiet på ordentlig. Norsk krim er full av forfattere som bruker forskjellige profesjoner som bakgrunn for fortellingene, men Horsts erfaring fra politiet gir mer enn et teknisk innblikk i taktisk etterforskningsarbeid. Den sier mye om hvordan han ser på sin egen rolle i samfunnet. Også som anklaget selv.

 

Når hans romanhelt blir gransket av Spesialenheten for etterforskning av politisaker har det klare paralleller til Horsts egen karriere. I boka blir Wisting selv mistenkt for å ha manipulert bevisene i en 17 år gammel sak. Horst har selv vært anmeldt for grov uforstand i tjenesten, riktignok i en mindre alvorlig sammenheng, men ble senere frikjent. «Et typisk eksempel på at man prøver å ta mannen i stedet for ballen», sa Horst om sin egen sak i et intervju med Magasinet lørdag. «…det var han som person som ble etterforsket, ikke saken», tenker William Wisting i romanen. Han må stille seg spørsmålet om det er slik mistenkte fra den gemene hop blir etterforsket også. Hvordan forholder politiet seg til en sak der de føler seg sikre på at den mistenkte er skyldig? Hvordan glemmer de å se etter alternative løsninger, så ettertrykkelig at man til og med fristes til å forfalske bevis for å få saken ferdigstilt? «De ble som jakthunder og halset etter byttet de hadde fått ferten av», tenker denne suspenderte politimannen.

 

Slik er «Jakthundene» full av intern systemkritikk. Og samtidig et forsvar for det alminnelige, samvittighetsfulle politiarbeidet: «Det er ingen som takker deg for hardt arbeid, uansett hvor mye du bidrar. Du risikerer liv og helse. Vasser rundt i andres elendighet. Hundrevis av overtidstimer du ikke får betalt for, telefoner hjem til alle døgnets tider. (…) Synes du der er verdt det?», spør Wistings samboer i boka. Det er vel et spørsmål mange i etaten har stilt seg den siste uken. Typisk nok er det mye som tyder på at denne samboeren er på vei ut. Som krimhelter flest har Wisting sine personlige problemer å stri med, selv om han også her klarer seg bedre enn de fleste.

 

Jørn Lier Horst forteller denne historien med sjangerens beste virkemidler, uten bruk av enkle utveier. Det føles som om boka kommer med en innebygget sidevender. «Jakthundene» er en formidabel start på høstsesongen for venner av god krim, men kan sikkert også fengsle mange andre. Og siden Horst ikke før har fått Rivertonprisen for den beste kriminalfortellingen i landet burde han ligge godt an nå.