Roy Jacobsens «Hvitt hav» er blitt en storslått fortelling, mener Dagsavisens anmelder. FOTO: MIMSY MØLLER

Jacobsen i storform

«Hvitt hav» er blitt en storslått fortelling, raffinert og besk, med lang ettersmak.

 

ROMAN

Roy Jacobsen

«Hvitt hav»

CappelenDamm

I «Hvitt hav» får leseren både neglesprett og lettere forfrysninger, men tiner langsomt opp mens forfatteren bretter ut en kjærlighetshistorie med melodramatiske elementer. Noe han turnerer med språklig eleganse og røffhet, ingen ulidelige, sentimentale passasjer å synke ned i.

Roy Jacobsens andre roman fra Barrøy, «Hvitt hav», er om mulig enda bedre enn «De usynlige». Kanskje fordi den dramatisk oppbygde fortellingen har et ganske annet spenningsnivå, naturlig hjulpet av det rammeverket den er satt inn i. Mens den første romanen var lagt til de to første tiårene av 1900-tallet, er «Hvitt hav» strammet inn av de to siste krigsårene under 2. verdenskrig.

Det er fortsatt Ingrid som står i sentrum, ikke lenger et klokt barn, men en voksen kvinne. Barrøy er forlatt, men i romanens åpning tar Ingrid mot til seg og drar til øya på Helgelandskysten, med håp om at Barbro, som ligger på sykehus, snart skal komme frisk tilbake.

Det er en Roy Jacobsen i storform som åpner denne fortellingen. Han trekker historiske tråder, fuglelett sveiper han inn natur og mennesker. Og slenger på en innføring i flekking av torsk som ville fått en hvilken som helst lærebok til å framstå som et blodløst skjelett.

Det er få i norsk litteratur som i samme grad som Roy Jacobsen kan skildre det fysiske arbeidets velsignelser og forbannelser med en slik stram, poetisk autoritet. Som disse linjene: «..barrøyværingene et folk av stor visdom i hender og føtter, mens Fredrik spør hvorfor han skal slå med hammer på et minebor, spørsmål det ikke finnes svar på, det skal bare gjøres, sånn, så godt som ingenting lar seg utrette med bokstaver.»

Les intervju med Roy Jacobsen: «Historien gjentar seg. Det er trist»

Å bygge opp spenning er også en kunst som forfatteren utfører med en timing som er en skuespiller verdig. Ingrid vandrer alene omkring på Barrøy, med en slags indre uro, hun mer aner enn ser spor som tyder på at det er eller har væt mennesker i nærheten. Hun finner lik som tydelig er drevet i land etter en skipskatastrofe. Men hun finner også et menneske i live, en ung mann som hun pleier tilbake til livet. Et menneske som må holdes hemmelig. Roy Jacobsen framstår som en raffinert skildrer av erotisk spenning i denne romanen. Snart kommer tyskere fra fastlandet på besøk sammen med stedets gamle lensmann, en tyskervenn. Dramatikken skrus opp.

Roy Jacobsen varierer tekst og stilnivåer med behendighet. Vær og vind, landskap og fugl males fram i korthogde setninger, de knappe dialogene framstår som små minefelt. Inn i årets roman har Roy Jacobsen også plassert en norsk flyktningkatastrofe, som har vært lite omtalt, nemlig evakueringen av finnmarkingene etter at tyskerne hadde brukt den brente jords taktikk i nord. De blir tatt hånd om og stuet inn i hytter og hus, også på Barrøy blir det ganske folksomt. De mange menneskene som etter hvert inntar beretningen kan tidvis bli vanskelige å holde styr på for en leser, og er kanskje en liten innvending i en ellers rynkefri fortelling. Krigsminnet om evakueringen av finnmarkingene kan ses som et lite, men viktig apropos til dagens flyktningkatastrofe. Det skal ikke røpes for mye fra den svært spennende og dramatisk fortellingen, men som mye annet Roy Jacobsen har skrevet har også denne romanen et solid fundament der solidaritet og fellesskap og menneskelig verdighet ligger som nesten usynlige spor i teksten.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!