Israelsk motstemme

GÖTEBORG (Dagsavisen): - Så mye som kan gjemmes under et dekke av taushet! Sorg. Lidelse. Ugjerninger av alle slag. Men jeg må tale. Prøve, i hvert fall. Kan ikke velge stillheten, sier David Grossman.

Den israelske forfatteren besøkte bokmessen i Göteborg i slutten av september, blant annet for å diskutere sin nyeste bok, «Falt ut av tiden», som nylig kom på norsk.

Målløs av sorg

Foranledningen for boken er at David Grossman mistet sønnen sin i den israelsk-libanesiske krigen i 2006.

- Det begynte med at det gikk opp for meg at alle sa det samme til min kone og meg da de møtte oss etter at Uri var død. «Jeg mangler ord. Vet ikke hva jeg skal si», sa de, alle som én. Som et sammensatt, unisont, men altså målløst, kor, sier Grossman.

Koret er blitt med inn i «Falt ut av tiden». Det er ingen standard roman, men et slags poetisk lesedrama eller episk dikt, hvor ulike stemmer og sjangere veves sammen, hvor mytiske figurer spiller framtredende roller, alt på et sted «langt borte».

Ikke-dokumentarisk

«Falt ut av tiden» begynner med at en mann tar farvel med sin kone og gir seg ut i natta for å gjenfinne sin døde sønn. Andre foreldre som har mistet sine barn, slutter seg til ham. En kentaur, som er halvt forfatter og halvt skrivebord(!), er fortellerstemmen.

- Jeg visste hele tida at jeg ikke kunne skrive en vanlig dokumentarisk roman om dette. Sorgen prøvde å sette meg i eksil fra ordene. Jeg måtte kjempe tilbake på et vis. Men ikke på vanlig måte. Hele boka er et slags forsøk på å finne igjen han som falt ut av tida, og etterlot seg faren i den, alene om å eldes. Vi leter etter språket for å gripe sorgen, sier Grossman.

Mytisk liv og død

Der kommer mytene inn i bildet.

- Myter er tidløse. Føles moderne og gamle på likt. De passer særlig godt til å beskrive situasjoner som bryter med standarden. Som at en far overlever sin sønn.

Den eneste friheten man har, mener Grossmann, er også det eneste kravet som stilles: At man beskriver tragedien med egne ord. Ikke andres.

- Alle trenger språk. Et språk som dekker mest mulig. Helst alt. Jo mer velutviklet språket er, jo mer av verden kan vi nå og gripe. Kunsten er kanskje det eneste stedet der død og liv kan eksistere på likt, sier forfatteren.

Taust etter holocaust

Han ble født i 1954 i Israel, da den israelske staten var ung, og sterkt preget av nazistenes forsøk på utrydde jødene under den andre verdenskrigen.

- Jeg vokste opp med stillhet. Så mange av de voksne rundt meg hadde overlevd holocaust. De kom fra ikke-definerte steder «langt borte». Snakket om nazistene og om det de hadde opplevd, egentlig om hele holocaust, som «beistet» eller «monsteret». Jeg trodde lenge at det var et konkret monster de snakket om. Da jeg tok mot til meg og spurte hvor det kom fra, fikk jeg svar av typen «monsteret kan oppstå hvor som helst, når som helst, i alle». Svar som ikke gjorde meg klokere, bare mer redd. Det gjør noe med en, at man vokser opp med vissheten om at noe forferdelig trist har skjedd, uten at noen kan eller vil fortelle deg hva.

Mislikt i Israel

Det er en sorg som, flere runder krig og mange falne siden, fremdeles preger Israel. Man snakker ikke om sorg, men om seier. David Grossman har i flere artikler og intervjuet beskrevet det han kaller israelernes «hermetiske boble», der de kun ser seg som offer og palestinske Hamas som farlige provokatører, og som representanter for hele Palestina, selv om det finnes mange andre, mer moderate palestinske og arabiske stemmer. Partene unngår ekte dialog, unngår å prøve å forstå hverandre. Bruker tvert om språk for å stenge hverandre ute.

- Jeg har blitt hardt angrepet i den israelske offentligheten for meningene mine i denne og tidligere israelske kriger. Færre og færre tør si noe, nettopp i frykt for sånne angrep. Det finnes en forventing i krigstid om at man skal være helt stille.

Ekstremisme i bobla

Men stillhet er farlig.

- Man trenger flere meninger, mange forslag. Israel er sterkt nok til å tåle det. Jo mer samfunnet snører seg sammen og lukker seg hermetisk rundt én versjon av «sannheten», jo farligere er det. Man gjør mer og mer ekstreme ting, og tror at det kan skape fred. Det er derfor jeg taler, selv om konsekvensene er ubehagelige for meg personlig. Man må bruke ord, lage bråk, prøve å bryte inn i bobla. Stillhet er ingen reell moralsk mulighet.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no