«Isbjørngåten»: Godt krimtrekk fra Hans Olav Lahlum

Roman

Hans Olav Lahlum

«Isbjørngåten»

Cappelen Damm

Eter forrige bok om politietterforsker Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans rådgiver Patricia Borchmann skrev vi at vi godt kunne vente en stund til neste gang. Etter åtte bøker hadde fortellingene nærmet seg det tøvete, og manglet inspirasjonen fra starten. Nå har det gått to år – en evighet i krimsammenheng. Lahlum ga i fjor ut en roman («De fems tegn») utenom denne serien, og det ser ut som sidespranget har gjort ham godt.

Når vi møter igjen K2 er en 16 år gammel gutt plutselig forsvunnet i Oslo. Hans enslige mor er bekymret, men vil ikke hjelpe politiet med å fortelle hvem faren er. Men K2 blir kort etter sendt ut til Bjørn Christopher «Isbjørnen» Fabricius, en skipsreder som i 1933 ble frarøvet et barn som aldri ble funnet igjen. Vi skjønner at det har skjedd ham igjen. Rederen har en lang liste over forbindelser som kan ha noe å hevne.

Nå begynner det lange ritualet, med avhør, med fortellinger skrevet fra de mistenktes perspektiv, med nye avhør, et skjematisk opplegg med rene, klare linker som gjør «Isbjørngåten» til et mysterium i god, gammel forstand. At rederens butler også er med i det store spillet gjør det klassiske perspektivet komplett.

Eter 146 sider må K2 ringe til Patricia, som med karakteristisk klarsynt presisjon tar eterforskningen inn i en ny fase. Forholdet deres forblir mer komplisert. Handlingen foregår i 1972, men her er bare korte referanser til avisforsider som forklarer tidsånden: «I Arbeiderbladet trodde den unge journalisten Arne Strand at en for meg ukjent Crotale-sak kunne utløse mistillitsvotum mot sentrumsregjeringen og statsminister Korvald, mens mer tilårskomne journalister i Aftenposten advarte mot å overdramatisere situasjonen». Vi trenger vel ikke å minne om hvem som fikk rett. Lahlum har kapasitet til å gjøre historiens gang til en mer sentral del av handlingen i bøkene sine.