ROMAN
Bjarte Breiteig
«Mine fem år som far»
Aschehoug
Få, eller kanskje egentlig ingen, lovbrudd opprører folk mer enn seksuelle overgrep mot barn. Selv i fengsel, omgitt av skurker som har gjort all verdens grusomme greier, er de pedofilidømte aller nederst på rangstigen. «Sykt avskum!» er dommen, og ferdig med det.
Samtidig er det få ting lesere liker bedre enn om tekstens jeg-forteller er en underdog. Vi elsker den ingen andre i romanuniverset heier på eller liker. Siden vi gjennom jeg-stemmen kan snikkikke inn i fortellerens tanker og følelser, vet vi mer om hvorfor vedkommende handler som han eller hun gjør. Da er det enklere å like noen, når man ikke bare må basere oss på det hen sier eller gjør ute i verden.
I «Mine fem år som far», utnytter Bjarte Breiteig disse to tendensene til fulle. I første kapittel blir hovedperson og jeg-forteller Martin Havn anklagd for overgrep mot ei nabojente, attpåtil datteren av Martins ekskjæreste. Martin har fram til dess framstått som fedre flest. Glad i sine barn, faktisk langt mer deltakende i sine to sønners oppvekst og oppdragelse enn gjennomsnittsfaren der ute. Den som tar seg av hus og hjem mens kona gjør karriere. En følsom mann med bedehusbakgrunn, som ofte blir rørt til tårer. Martin stiller opp, også for den nysingle nabokona, altså ekskjæresten, og hennes datter.
Helt til alt faller i grus. Utover i romanen lar Breiteig leseren bli bedre kjent med Martin, gjennom nøye utvalgte tilbakeblikk på tida som ungdom og ung voksen. Han viser fram Martins forhold til ekskjæresten, utroskapen som avsluttet det, forholdet til hans nåværende kone, og mer utroskap. Vi leser om forholdet til sønnene. Til moren. Om vennskap og uvennskap, ambisjoner og faktiske bragder. Om kjærlighet, i utvidet forstand.
Hele tida hårfint balanserende mellom sympatiframkallende og motviljeskapende episoder. Martin gjør mange dumme ting. Men også mange fine. Tenker mye teit. Men også noe klokt. Påfører andre sår. Men er også blitt skadet av andre. Sett innenfra hodet hans, henger ting annerledes sammen enn sett utenfra. Selv om også Martin overraskes av Martin innimellom. Ikke minst av et uhåndterlig sinne, som plutselig buldrer fram, før han rekker å tenke eller klarer å stoppe. Hvor pålitelig er han egentlig som forteller?
Det er en vanskelig balanseøvelse Breiteig har gitt seg ut på, den mellom sympati og antipati for helten, mellom å skrive om en (mulig?) overgriper, og å rettferdiggjøre det han har gjort. Men han vakler aldri. Styrer tvert imot leseren inn i spennende og innsiktsgivende kroker av Martins sjel og hukommelse. Viser fram, uten å forklare eller forsvare. Leseren får etter hvert vite om Martin er skyldig eller ikke, juridisk og moralsk. Men det er ikke det som er hovedpoenget her, ikke bare det som driver leseren framover. Det er ikke det at svart ikke er svart, eller at hvitt ikke er hvitt, men at alle gråtonene imellom er så uendelig mye mer interessante og relevante. I hvert fall i så kompetente forfatterhender som hans.
Dramaturgien er beundringsverdig stram uten å føles for nedstrippet, setningene er romanen klare, stødige, ujålete. Sånne som ser enkle ut, helt til man prøver å skrive like «enkelt» selv. Faktisk er skrivekunst ett av undertemaene Breiteig diskuterer. Martin har litterære ambisjoner, men lider av skrivesperre. Blir gjennom eksen en slags venn med en ekte, publisert forfatter. Problemet er bare at han ikke orker lese forfatterkompisens tungt fordøyelige bøker, samtidig som han er usikker på hvor ektefølt kompisens oppmuntring av hans eget prosjekt egentlig er. Det åpner for tanker om litterær kvalitet, om skaperkraft og meddiktning.
Bjarte Breiteig er allerede en feiret novelleforfatter, og mottaker av flere litterære priser. «Mine fem år som far» er en strålende entré inn i langprosaistenes rekker. Hele åtte år har gått siden forrige bok. Forhåpentligvis slipper vi å vente åtte nye på den neste.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no