SAKPROSA
Aage Storm Borchgrevink
«En norsk tragedie»
Gyldendal
Hvor tungt skal hensynet til en tredjepart veie i arbeidet med å forstå de mest alvorlige forbrytelsene? I spørsmålet om hvorfor Anders Behring Breivik ble massedrapsmann, er dette en åpenbar problemstilling. For selv om hovedtrekkene er blitt belyst gjennom avhør, psykiatrirapporter og rettssak, er det fortsatt elementer som ikke er allment kjent. Disse inkluderer hendelser og karakteristikker vedrørende en tredjepart. Pressen har klare etiske rammer å forholde seg til, selv i så alvorlige saker. For en forfatter forholder det seg annerledes.
Aage Borchgrevink tar utgangspunkt i rapporter av Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) på begynnelsen av 1980-tallet, og foretar en omfattende analyse av Breiviks barndom og oppvekst. «Elementene i omsorgssvikten Breivik ble utsatt for (om ikke alle detaljene) i de første årene, hører etter mitt syn med i ethvert seriøst forsøk på å forklare hvorfor det gikk som det gikk», skriver han. «Dette innebærer å gå inn i privatsfæren til Breivik og hans nærmeste familie».
Borchgrevink gjør rede for det hittil usagte. Han tar sine forbehold, men peker ubetinget på morens omsorgsrolle. At han trår inn i de etiske gråsonene er det liten tvil om, samtidig er dette prosaforfatterens privilegium og et forlags ansvar. «De mørke kilder» er et uttrykk Borchgrevink henter fra Johan Borgens «Lillelord»-trilogi, om den norske nazisten Wilfred Sagen. Teksten åpner for nye tolkninger, og nye svarte avgrunner tegner seg. Klassetilhørigheten, utenforskapet og higet mot noe større blir påfallende paralleller. Men om vi ikke har ham nå, så er «En norsk tragedie» blitt det hittil kanskje viktigste bokbidraget i arbeidet med å forklare Breivik og det som ledet fram til 22. juli.
«En norsk tragedie» er historien om Norges svarteste dag, og en tilnærmet uautorisert biografi over Anders Behring Breivik. Borchgrevink imponerer med grundighet når han bearbeider fakta og ideologier gjennom akademiske teorier og litterære tolkninger. Et vel så viktig bidrag er utredningen av Breiviks livssyn, hat og såkalte «manifest» sett i lys av generasjonsbetingede kodekser utledet av popkulturen og subkulturer. Manifestet prøves mot nye og unike kilder, og boken går dypt inn i materie som tidligere ikke har nådd offentligheten. Dette gjelder også taggermiljøet, der Breivik ble en synlig signatur i randsonen av de kriminelle gjengene. Uansett tegnes det et bilde av en person som mistolker kodene og som avstøtes og sviktes, men det Borchgrevink måtte mane fram av sympati for Breivik ligger i beskrivelsene av tidlig barndom. Det ligger ingen sympati i konsekvensene av barndommen. Og begge ender inneholder på hvert sitt vis rystende lesning.
I omtalene av omsorgssituasjonen i barndommen velger Borchgrevink en jeg-form, og legger aldri skjul på at teoriene han lanserer og passasjene han siterer er hans ansvar alene. Men sjangerblandingen kan føles problematisk. Boken favner ikke bare de faktiske hendelsene, men også et indre landskap der horisontene er uklare. Borchgrevink dikter seg inn i situasjoner og omgivelser, særlig i de delene som omhandler Breiviks siste tid før attentatet. I andre deler av boken er det kildebelagte skildringer som styrer framdriften, mens hendelsene 22. juli er basert på intervjuer og rettsreferat.
Noen av de sterkeste skildringene er naturlig nok fra Utøya og fra de frivillige hjelperne på landsiden. Likevel er det bokens analytiske partier vedrørende det multietniske norske samfunnet, klasseinndelingen og politiseringen, som bringer noe nytt inn diskusjonen rundt 22. juli. I så måte tar Borchgrevink et langt og uredd skritt videre i arbeidet med å tegne en livshistorie og sette den i en samtidig kontekst. «En norsk tragedie» er blitt et kvalifisert forsøk på vise hvorfor enkeltindivider faller utenfor, og mer spesifikt hvordan hatet og katastrofen i dette enkeltstående tilfellet kunne oppstå.