Bøker

Inger Bråtveit: Å flyte i skrift og vann

Inger Bråtveit skriver om skrivingen som kan holde deg flytende. Men dette er ikke hennes beste bok.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Inger Bråtveit

«Dette er også vatn»

Oktober

Inger Bråtveit er en forfatter som kan fortrylle en anmelder, som hun gjorde i 2015 med den lekne og sanselige lille romanen «Alice A4», en «nyskriving» av Lewis Carolls klassiker «Alice i Eventyrland».

Hun har ikke svingt tryllestaven like heftig i høstens bok «Dette er også vatn», en blanding av dagboksnotater, essayistiske refleksjoner og roman. Fortelleren i boka er forfatter med et lite barn, to bonusbarn og en ektemann som er alvorlig syk som følge av et flåttbitt. Hun har også en far som er kreftsyk, og i tillegg sliter hun med skrivesperre. Formen kombinert med det innadvendte blikket på egen skriving, og livssituasjon oppleves som lite original, særlig sett på bakgrunn av høstens «invasjon» av tekster fra dette feltet. Monica Isakstuen og Kjersti Annesdatter Skomsvold er blant flere som har utforsket tematikken rundt barneansvar og skriving. Dette skal naturligvis ikke brukes mot Inger Bråtveit, men opplevelsen av å ha lest noe som ligner demper inntrykket av originalitet.

Les også: Ari Behn: Infernalsk irriterende (Dagsavisen+)

Den fragmenterte formen, der barndoms- og ungdomsminner veksler med nåtidens krevende tilværelse og fortellerens stadige dykk ned i andre forfatterskap, er både krevende og utfordrende. Tidvis fungerer dette fint, det gir spenning og variasjon i teksten, og Inger Bråtveit får vist sine prosalyriske kvaliteter, sin sans for og sitt blikk for det kroppslige og sanselige. Det er vann som er fellesnevneren i teksten, det å flyte i vann, svømme. «Når ein sym kan ein vera i overflata av to element, luft og vatn, samstundes.» «Å symja er som å skriva, med hovudet og kroppen open, samstundes». Slike iakttakelser og refleksjoner berører leseren. Inger Bråtveit skriver fram fine bilder, som gir teksten vitalitet og spenst.

###

Forholdet til den syke faren og til den syke ektemannen blir derimot bare små luker i teksten, som i så stor grad dreier seg om skrivingen og dens krav. Kanskje er det en svakhet, i alle fall tar en leser seg i å savne et større fokus på denne delen av fortellingen. Til gjengjeld får enhver med mer enn normal interesse for litteratur store doser refleksjoner over flere kjente forfatteres skriving. Inger Bråtveit henter fram Herta Müllers språkbevissthet, gir innsikt i Marguerite Duras tanker om skriving, og skriver klokt om Tove Janssons «Sommerboken», som bare tilsynelatende er idyllisk. Den viser også brådypene i livet, de brådypene som Inger Bråtveit tidvis skriver om når hun sammenligner det å skrive med det å holde seg flytende i vannet – tilstander som gjør at man kan komme i kontakt med både det som er under og over overflata, det som er tydelig og det som er gjemt og usynlig. Plutselig kan hun også vise sine humoristiske sider, som når hun skriver om «denne barnlege trua på at eg tenkjer geniale ting i vatn, saker som sjeldan vert med meg opp på land».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forfatteren gir fine beskrivelser av ungdommelig overmot, hun skriver om barndommens lange somre og det fine og nære forholdet som kan eksistere mellom barn og besteforeldre. I «Dette er også vatn» viser Inger Bråtveit at hun behersker en komplisert og mangetydig tekst der roman-elementer veksler med essayistikk og dagboksform. Men helt vellykket som leseopplevelse er den ikke.