Merethe Lindstrøm. FOTO: MIMSY MØLLER

Ikke så stille lenger

Siden Merethe Lindstrøm vant Nordisk Råds Litteraturpris, har det vært alt annet enn stille rundt «Dager i 
stillhetens historie». Men så er det heller ingen stille bok.

- Jeg synes ikke at «Dager i stillhetens historie» er en «lavmælt» bok! Boka har en kraft. Det merker jeg når jeg hører hvordan den blir lest. Jeg har vært heldig og fått mange veldig forskjellige lesninger. Det er langt fra alle som er spesielt opptatt av dette lavmælte. Ord som «lavmælt» og «privat» kobles ofte opp mot noe «kvinnelig». Man settes i bås. Siles litt bort. Det er uheldig. Man sier ikke det om forfattere som Tomas Espedal og Karl Ove Knausgård. Selv om de nok er det, sier Merethe Lindstrøm til Dagsavisen.

Trekvart år er gått siden romanen hennes kom ut, tre måneder siden den vant en av Europas mest prestisjetunge litterære priser, Nordisk Råds litteraturpris. Før det hadde den vunnet Kritikerprisen, som stemmes fram og deles ut av norske litteraturanmeldere.

 

Oppstuss

Med den har mye endret seg. Da Dags­avisen intervjuet Lindstrøm i september, sa hun at hun etter tretti år som kritikerrost men lite-selgende forfatter ønsket seg flere lesere. Selv om bøkene hennes ikke roper høyest i hyllene. Det har hun nå fått. Dessuten svært mange anmeldelser og kritikker, som altså konkluderer med at fortellingen om det eldre paret som begge preges av ting de har fortiet, definitivt har kraft selv om den ikke roper.

- Det føles litt rart. Det er jo den samme boka, av samme forfatter. Etter prisen behandles den plutselig helt annerledes. Men det er fint. Alt oppstusset kom på et tidspunkt da jeg var klar for det. Nå får jeg se forfatterlivet fra en annen side.

 

Vurderte å trappe ned

Dessuten kan hun ha fått bekreftelse på at det er verdt å satse på, dette forfatterlivet.

- Jeg var på et punkt hvor jeg tenkte at jeg kanskje burde bruke mindre tid på å skrive. Hvor lenge kan man forsvare å holde på, om man ikke har lesere? Jeg hadde ikke tenkt å slutte helt, for skrivingen er såpass grunnleggende for meg. Men jeg tenkte at jeg kanskje burde bruke lengre tid på hver bok. Skrive færre. Gjøre noe annet i tillegg.

 

Entrer USA

Det slipper hun å tenke lenger. «Dager i stillhetens historie» har ligget på topp ti-listene over mestselgende skjønnlitteratur siden den vant prisen, med noen uker på andre- og tredjeplass. Det er uvanlig på lister som vanligvis domineres av krim og oversatte bestselgere.

Romanen skal oversettes til islandsk, færøyisk, dansk, kroatisk og svensk - sistnevnte i tide til at Lindstrøm skal åpne bokmessen i Gøteborg i september, der temaet i år er skandinavisk litteratur.

Dessuten - aller viktigst for salg til enda flere land - er rettighetene til utgivelse i USA kjøpt. Det er sjelden kost for europeiske forfattere, og en døråpner også for andre markeder.

- Klart det er gøy å bli oversatt til engelsk. Ekstra gøy siden amerikanske forfattere alltid har vært så viktige for meg. Jayne Anne Phillips, Raymond Carver, Joyce Carol Oates, Annie Proulx.

 

Selvbiografisk

Det er forfattere Merethe Lindstrøm ofte sammenlignes med. Siden debuten i 1983 har hun skrevet seks novellesamlinger, sju romaner og en barnebok.

- Jeg har hele tida tenkt at jeg har skrevet meg fram mot «Dager i stillhetens historie». At jeg har tatt med meg noe fra tidligere tekster videre til de neste. I hvert fall siden novellesamlingen «Svømme under vann» fra 1994 har det vært kontinuitet i forfatterskapet mitt. På 2000-tallet har jeg vært mest interessert i alle menneskelige erfaringer, i hvordan vi leter etter et språk for å dekke dem. Kanskje har jeg tort å nærme meg det selvbiografiske litt mer. Jeg bruker kanskje fiksjonen til å se det selvbiografiske fra en ny vinkel, på en ny måte. Det er ikke så viktig for meg om det er selvbiografisk eller ikke. Jeg kunne jo ha skrevet mye selvopplevd også tidligere, uten at noen merket noe til det.

 

Hatefulle ytringer

Temaene er de samme.

- Ja. Jeg skriver om relasjoner. Om avstand og nærhet. Om nære relasjoner som kan være skadelige. Kanskje går jeg tettere på enn tidligere. Ellers er mye likt.

Derav hangen til å plassere Lindstrøm i båsen for «privat» og «lavmælt». Likevel er det flere kritikere som har påpekt at Lindstrøms bøker også er politiske, fordi de tangerer kompliserte temaer i samtida. I «Dager...» handler det om arbeidsinnvandring, og det velsituerte middelklasseparets moralske kvaler med å betale for en privat renholderske. Dessuten om ødeleggelseskraften i hatefulle ytringer, et spesielt aktuelt tema etter 22. juli i fjor.

- Det er ikke slik at «ups, jeg skrev visst noe politisk». For meg er boka fortsettelsen av et prosjekt jeg har holdt på med lenge, men denne gang har jeg utvidet tausheten til å gjelde på et videre, samfunnsmessig plan. Det handler også om ekstremistiske ytringer og tausheten de blir møtt med. Det har vært en kontinuerlig bevegelse hos meg, ikke noe «plutselig politisk».

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

 

Merethe Lindstrøm om:

At novellene hennes er tilgjengelige enkeltvis gjennom forlagets novelle-app beregnet på lesebrett og smarttelefoner:

- Det er greit for meg at enkeltnoveller publiseres utenfor samlingen de kom i. Samtidig er det ofte slik at rekkefølge betyr en del i novellesamlinger, så leseren kan nok gå glipp av noe. Men alt dette pratet om at man skal lese på bussen. Jeg kjenner litt motstand mot det. Leser man på grunn av at man har en ny lesedings, eller på grunn av novellen? Å spesialskrive korttekster for formatet blir i hvert fall feil. Finnes det allerede en tekst som passer, OK. Men jeg jubler liksom ikke over tanken på at folk kan lese meg på bussen.

Fysiske bøker i papir versus e-bøker:

- Jeg har et sterkt forhold til den fysiske boka. Er for eksempel opptatt av satsspeilet, hvordan boka ser ut for leseren. Så jeg tror aldri jeg vil bli glad i å lese på brett.

Omslaget til «Dager...

- Det er et bilde malt av Ida Lorentzen, som jeg selv ønsket som omslag. Da visste jeg ikke at det heter «Hidden Secrets». Når man velger omslag, velger man nok umiddelbart vekk noen lesere. For eksempel de yngste i dette tilfellet. Samtidig fikk jeg uventet god tilbakemelding fra et par unge mennesker da jeg var nominert til Ungdommens kritikerpris. Så man vet aldri.