Bøker

Ikke helt på topp

Det er vanskelig å uttrykke bare begeistring for Hanne Ørstaviks nyeste roman. Den har kloke observasjoner av kjærlighet, seksualitet, identitet og nærhet, men oppleves litt tørr og ufokusert.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Hanne Ørstavik

«Over fjellet»

Oktober

Den 45-årige forfatteren Irma forteller. Hun får plutselig disse bildene i hodet, av de to femtiårige kvinnene Wilma og Leonie som bor i Paris og nå plutselig vil gå over fjellet langs den såkalte Walter Benjamin-veien, en rute fra en fransk liten havneby over til den spanske byen Portbou. Forfatteren Irma oppholder seg en periode i Paris, og nå vil hun også dra over fjellet.

Historien om den tysk-jødiske filosofen Walter Benjamin og hans forsøk på å redde seg unna det tyske Gestapo danner utgangspunkt for beretningen. Han dro fra en liten havneby på den franske grensen i 1940, og vandret over fjellet til den spanske grensebyen Portbou. Der ble han stoppet av det spanske politiet som ville levere ham tilbake til Frankrike dagen etter. Walter Benjamin tok imidlertid livet av seg natten før han skulle returneres.

De to kvinnene Wilma og Leonie har et fjernt fellesskap i sin tysk-jødiske barndom. Men også i sin måte å nærme seg de eksistensielle spørsmålene på. Leonie er bildekunstneren, hun bruker bildene for å uttrykke seg, mens Wilma er filosofen, hun underviser ved Sorbonne-universitetet. Hos henne er det et større mørke enn i Leonie. Ganske typisk er det at hun har med seg en boks med sovepiller i bagasjen. Nok til å ta livet av seg. Også dans og tennis er brukt som fine bildeskapende elementer i romanen. Men Leonie og Wilma blir merkelig diffuse som karakterer.

Hanne Ørstaviks tematikk er gjenkjennelig. Det dreier seg om muligheten for nærhet, opplevelsen av virkelighet. Hvor nær kan vi komme et annet menneske gjennom kroppen og seksualiteten, gjennom språket. Det er så mange barrierer, stengsler og misforståelser. Irma selv er mer enn villig til å prøve det meste, hun treffer menn som hun har sex med, uten at hun opplever det helt store og intense nærheten. Hun besøker et «Tantra-zone sted» for å få vite mer om sitt eget kjønn og sin egen kropp. En situasjon som er skildret med letthet og humor.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gjennom hele romanen er det tilbakeblikk på barndom og ungdom, det er sekvenser med drømmer, opplevelser av angst og redsel. Her skildres turer over fjellet i vinterlig nordnorsk natur, sammen med en far og to brødre. Det er en fin veksling gjennom hele romanen mellom geografisk steder, presise skildringer av gater og natur, og de mer reflekterende partiene der Irma utforsker sine egne grenser. Og helt mot slutten av romanen et møte med en mann, en spansk forlegger. Han karakteriserer den litterære Irma på denne måten: «Han ser ut som et mykt lite dyr som bor i en hule under jorda. En gnager av et eller annet slag.» Og hun kan fortsette: «Jeg ser ham med en gang og det er som om noe annet i meg ser ham enn det jeg tenker med. Jeg ser ham fra et annet sted i meg som jeg ikke vet hva er» – og det er kanskje dette stedet Irma hele tida leter etter, forsøker å finne. Treffe et menneske med sjel og hud og hår.

Det er noe både fascinerende og imponerende over Hanne Ørstaviks insistering på denne sirklingen rundt nærhet, virkelighet og seksualitet. Og «Over fjellet» er et originalt bidrag, med heftige og lettflytende partier. Men romanen som helhet mangler den intensiteten og nærheten som kjennetegner Hanne Ørstavik på topp.