KOMMENTAR:
Torsdag ettermiddag blir det kjent hvem som skal motta årets Nobelpris i litteratur. Juryen er, i år som alle år siden 1901, de svenske forfatterne og intellektuelle i Det Svenska Akademiet.
Det er en tradisjonsrik – man kunne like gjerne si tradisjonstynget – institusjon. Egentlig består «de aderton» av atten medlemmer valgt på livstid, men for tida er kun seksten på plass. Fem av de 16 er kvinner, og blant disse fem har én iransk-svensk og én finsk-svensk bakgrunn. Resten er helsvenske, kanskje ikke så uventet i en institusjon som ifølge statuttene av 1786 skal jobbe «for det svenske språkets renhet, styrke og høyhet».
Les også: Anmeldelse av Roy Jacobsens «Bare en mor»: En storslått saga
Etter alt kaoset rundt Akademien i 2017 og 2018 ble det dessuten besluttet at fem eksterne litteraturkjennere skulle bistå med å kåre vinneren av Nobelprisen av litteratur. Sammen med fire av de atten faste akademimedlemmene skulle støttekomitémedlemmene diskutere seg fram til sitt forslag. Den endelige bestemmelsesretten skulle imidlertid fremdeles ligge hos de atten faste, «de aderton», ikke hos de fem eksterne.
Tre litteraturkritikere og to forfattere, hvorav tre kvinner og to menn, fikk oppdraget. Sammen dro de snittalderen på juryen betraktelig ned. To av de faste herremennene er nemlig henholdsvis 91 og 90 år, sju er mellom 86 og 71. Mindretallet på sju medlemmer er under pensjonsalder, mellom 63 og 51 år.
Etter kun ett år, i desember 2019, forlot imidlertid forfatterne Kristoffer Leandoer og Gun-Britt Sundström den nyopprettede støttekomiteen. Grunnen de oppga var liten reformvilje i Akademien. Dessuten, kommer det nå fram, tildelingen av prisen for 2019.
Les også Anmeldelse av Lars Myttings «Hekneveven»: Bedre enn «Søsterklokkene»
I fjor delte Svenska Akademien ut to Nobelpriser i litteratur, for både 2018 og 2019. Prisen for 2018 var blitt utsatt på grunn av skandalen rundt den såkalte «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault, som hadde forgrepet seg, i flere tilfeller svært grovt, på en rekke kvinner. Han er gift med et daværende akademimedlem og drev en klubb assosiert med Akademien. Oktober 2018 ble Arnault dømt til to års fengsel for voldtekt, i ankesaken to måneder senere ble straffen skjerpet med et ekstra halvår.
Da hadde Svenska Akademien lenge vært i det totale kaos, med sinte krangler og flere avhopp. Daværende leder, den reformvennlige litteraturprofessoren Sara Danius, var blant medlemmene som forlot setet sitt, etter å ha tapt seige tautrekkingsrunder mot konservative menn om hva Akademien skal og bør være.
12. oktober i fjor, det vil si kun to dager etter kunngjøringen prisene, døde Sara Danius av lang tids sykdom. Hun gikk dermed glipp av debatten som fulgte.
At polske Olga Tokarczuk, som fikk den utsatte prisen for 2018, er en verdig vinner, er det få – med mulig unntak for ymses brunkonservative polske politikere – som er uenige i. Men at østerrikske Peter Handke fikk prisen for 2019 har ført til bitter diskusjon.
Les også: Tyske Jenny Erpenbecks romaner holder også Nobelpris-nivå (D+)
Handke kritiseres for flere ganger, både muntlig og skriftlig, å ha bagatellisert serbiske overgrep under borgerkrigene på Balkan, inkludert Srebrenica-massakren på 8000 bosniere. «Hevn, ikke folkemord», er hans versjon av Srebrenica.
Nå forklarer ett av de avgåtte støttekomitémedlemmene, forfatteren Kristoffer Leandoer, at håndteringen av Handke-saken var hovedgrunnen til hans avgang. Tidligere har han kun oppgitt at han og Akademien hadde «ulik tidsoppfatning»:
«At Handke er Nobelprisen verdig [rent litterært] anså jeg da og anser jeg fremdeles som utenfor all tvil. Derimot mente jeg da som nå at det var en beslutning som ble hetset fram, uten tilstrekkelig forankring», skriver Leandoer i avisa Svenska Dagbladet. «Vi ble brikker i Svenska Akademiens interne maktspill», en påstand andre akademimedlemmer har latt være å kommentere.
Les også: Lars Petter Sveen skriver i «Nordriket» om kristne ekstremister. Det lykkes han godt med (D+)
Leandoer skriver at han skjemtes av Akademiens håndtering av kontroversen rundt Handke som mottaker av Nobelprisen. Akademien insisterte helt fra starten av på at dette var «en rent litterær pris, som skulle diskuteres og forstås på rent litterært grunnlag». Ifølge Leandoer valgte de en ekstra kontroversiell mottaker nettopp for å poengtere at deres litteratursyn er hevet over bermens smålige interesse for ting utenfor bøkene, som Jean-Claude Arnaults overgrep og Peter Handkes støtte til den dømte krigsforbryteren Slobodan Milosevic.
Her peker Kristoffer Leandoer på noe sentralt, og på noe av det som er med å gjøre Nobelprisen i litteratur til noe helt eget. Den skal så klart gå til forfatter som er god med ord, til en skaper av «estetisk tilfredsstillende» kunst, hva nå enn det er. Men ifølge Alfred Nobels statutter skal Nobelprisen i litteratur først og fremst gå til en som «innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». Forfatterens litterære bidrag skal rett og slett være med på å gjøre verden til et litt bedre sted, slik mottakerne av de andre Nobelprisenes verk innenfor fysikk, kjemi, medisin og fred også gjør det.
«Da jeg tok på meg komitéoppdraget», utdyper Kristoffer Leandoer, «forutsatte jeg at vårt oppdrag var å gjenopprette Nobelprisen gjennom å gjøre det relevant i en verden som ikke lenger aksepterer kjønnsinndelinger i størrelsesordenen 100/14, like lite som den aksepterer at litteratur utelukkende kan skrives og leses på kolonialmaktenes språk».
Det er lett å stille seg bak, også gitt Nobels ønske. Lista over tidligere Nobelprismottakere er full av menn fra tidligere kolonimakter. Kvinnene er i alvorlig mindretall, og særlig Afrika og deler av Asia er sårt underrepresentert.
Kandidater som kenyanske Ngugi Wa Thiongo, sørkoreanske Ko Un, eller jamaicanske Linton Kwesi Johnson er allerede foreslått uten hittil å ha nådd fram. Så også guadeloupisk-franske Maryse Condé, fransk-rwandiske Scolastique Mukasonga, og sørkoreanske Han Kang, alle kvinner. Og det fins mange flere enn dem, ikke minst om man leter blant forfattere som ikke er sterkt representert på engelsk og fransk, som er språkene Akademien ofte går etter.
Nobelprisen i litteratur 2020 blir uansett annerledes, siden vi fortsatt står midt i en pandemi. Den tradisjonelle seremonien i Sverige utgår. Men Svenska Akademien har nettopp i år en gyllen anledning til også å gjøre årets pris annerledes i positiv forstand, gjennom å tenke representasjon og inkludering i tillegg til «ren litterær verdi» idet de velger sin mottaker av det som lenge har vært verdens mest prestisjetunge litteraturpris.
Les også: Knausgård har vært en av bookmakernes favoritt til Nobelprisen. Hans nye roman «Morgenstjernen» er i hvert fall verdt å lese (D+)
Går de også torsdag nok en hvit mann fra Vesten, er det nok et bevis på institusjonens arroganse, virkelighetsfjernhet, og manglende reformvilje. Da fortsetter Svenska Akademien bare å undergrave sin egen autoritet, en autoritet som er kraftig svekket fra før.
Les også flere litteraturkommentarer, forfatterintervjuer og bokanmeldelser på Dagsavisens boksider