Bøker

Ian McEwan «Maskiner som meg»: Er du mann eller maskin?

Bilene kjører selv, John Lennon overlevde drapsforsøket, og Storbritannia tapte Falklandskrigen i Ian McEwans artige utforskning av menneske versus maskin.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Ian McEwan

«Maskiner som meg»

Oversatt av Einar Blomgren

Gyldendal

Handlingen i britiske Ian McEwans nye roman er lagt til et alternativt London i 1982. Mye er annerledes enn det faktisk var i London i 1982. Andre ting, som skulderputemote og britisk mat, er like. Margaret Thatcher er statsminister, men upopulær fordi Storbritannia i romanen tapte Falklandskrigen mot Argentina, der flere tusen britiske soldater døde. John Lennon ble ikke skutt i 1980, så Beatles gir fremdeles ut ny musikk. Selvkjørende elbiler har vært i gatene siden 1970-tallet, internett fins for lengst, og romanens hovedperson, Charlie, kjøper og selger aksjer på en «eldgammel» datamaskin fra 1960-tallet.

###

Svært mye av den avanserte teknologien eksisterer fordi den britiske matematikeren, kodeknekkeren og naturvitenskapelige multikunstneren Alan Turing, «krigshelt og presiderende geni for den digitale tidsalder», fremdeles lever og arbeider med kunstig intelligens og komputasjonsbiologi. I virkeligheten ble Turing (1912-54), som var med å knekke nazistenes koder og slik hjalp de allierte å forkorte krigen, kjemisk kastrert av britiske myndigheter fordi han var homofil, noe som var ulovlig på 1950-tallet. Han tok mest sannsynlig sitt eget liv kun 41 år gammel.

Ian McEwans roman «Maskiner som meg» er, blant mye annet, en utforskning av «hva om». Hva om lederne tok andre valg, hva om noen andre hadde dødd og noen andre fått leve, hva om det som virker som tilfeldigheter ikke hadde skjedd likevel. Hva om vi tok andre valg selv? Hvor ville vi vært da, og hva hadde det gjort med oss.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den er også en slags trekanthistorie mellom 32-årige Charlie, hans 22-årige nabo Miranda, og roboten Adam. Adam tilhører første generasjons «virkelig brukbare fabrikkproduserte menneske med plausibel intelligens og troverdig utseende, livaktige bevegelser og endringer i ansiktsuttrykk». Han kostet hele morsarven for teknologinerden Charlie, en noe lurvete, tidligere antropologi-student som i sin forrige jobb så vidt klarte å sno seg unna fengsel for svindel, og etterpå konkludert med at det ordinære arbeidslivet nok ikke er for ham.

Charlie er forelska i Miranda, og tenker at Adam kan være deres felles prosjekt, deres «kjærlighetsbarn». Det han ikke hadde regna med, er at Miranda også er interessert i å teste Adam i senga. Eller at hun har en så komplisert bakgrunn som hun har, med traumatiske opplevelser hun ikke vil fortelle om før Adam finner utav dem og røper en del for Charlie. At Adam påstår å ha forelsket seg, og dessuten raskt overstyrer menneskenes forsøk på kontroll, kom også uventet på Charlie. Og den av ham temmelig ugjennomtenkte handlingen med å ta en tilfeldig, mishandlet gutt han passerer i forsvar, får mye større konsekvenser enn ventet.

«Maskiner som meg» føyer seg fint inn i Ian McEwans pågående litterære prosjekt med å utforske hva et menneske er. Hva skiller vi oss fra maskiner, når maskinene bare blir smarte nok? «Hvis han ser ut og høres ut og oppfører seg som et menneske, da er det akkurat det han er», sier Charlie om Adam. Men er det så enkelt? Kan mennesket egentlig forsvare sin eksistens lenger, om maskinene blir både mer intelligente og mer moralske enn oss? «Menneskene var etisk feilvare – inkonsekvente, emosjonelt labile, med hang til partiskhet, til tankefeil, og mye av dette var til ens egen fordel» skriver McEwan om arbeidet med en perfekt programvare som skal gjøre kunstige mennesker som Adam anstendige og kloke.

Teksten fortsetter under bildet

Hva gjør vi egentlig når robotene tar oss igjen ikke bare på intelligens, men også på moral og dømmekraft? Denne roboten skal jobbe ved et tempel i Japan.

Denne japanske roboten skal jobbe i et tempel. Hvor går grensene mellom den og de ordentlige prestene?
Foto:  NTB Scanpix

Hva skjer om man sletter denne «feilvaren»? Det vil uten tvil påvirke menneskenes litteratur, argumenterer McEwan via Adam, siden «nesten alt jeg har lest i verdenslitteraturen beskriver varianter av menneskelig svikt – i forståelse, i fornuft, i visdom, i riktige sympatier. Svikt i tankevirksomhet, ærlighet, vennlighet, selvinnsikt. Superbe skildringer av drap, grusomhet, grådighet, dumhet, selvbedrag og fremfor alt en dyp misforståelse av andre [ ...] Men når menns og kvinners sammenføyning med maskiner er fullført, vil denne litteraturen være overflødig, vi kommer til å forstå hverandre for godt. Vi kommer til å bebo et sinnenes samfunn som vi har umiddelbar tilgang til».

Les også: Bør Susanna frykte sin nye robot-kollega?

Grøss, tenker jeg, og drives villig videre i – nettopp – et stykke litteratur. Ian McEwan er, her som alltid i sine bøker, en god forteller, flink til å konstruere handling der man lurer på hva som kommer til å skje videre. I «Maskiner som meg» blir det i et par tilfeller litt mye mimrende oppramsing av (kontra-) fakta og forklaring av historiske hendelser lagt i munnen på førstepersonsforteller Charlie, som er plassert i en ikke videre beskrevet framtid.

Men ikke altfor mye, når teksten også byr på mye humor, morsomme karakteristikker og festlige skildringer av tidstypiske og oppdiktede fenomener. Her er flere nikk til annen science fiction, fra Shakespeares «Stormen» og dens spin-off «Brave New World» av Aldous Huxley, til filmen «Blade Runner». Det er dessuten en artig intellektuell øvelse å skille faktiske historiske hendelser fra oppdiktede i romanen.

Teksten fortsetter under bildet.

Ian McEwan er en av britisk litteraturs mest allsidige forfattere. I «Mennesker som meg» leverer han på høyt nivå. Foto: NTB SCANPIX

Ian McEwan er en interessant forfatter. Foto: NTB Scanpix

Artig er det også å følge Ian McEwans forfatterskap generelt, idet han i hver nye bok velger nye sjangere, nye uttrykk, nye fortellervinkler. Forrige bok, «Nøtteskall», var en slags Hamlet-fortelling lagt i munnen på et foster i mors liv; hans neste, «Kakerlakken», er en Kafka-etterlignende satire over britisk politikk. Variasjonen i tema og fortellerstemme gjør ham til en av britisk litteraturs mest interessante forfattere. Finessen han gjennomfører hvert prosjekt med kan på sikt gi ham Nobelprisen i litteratur.