SAKPROSA
Haakon Mehren
«Munch med nye øyne - Kunstnerens hellige univers»
Orfeus
Blant de mange bøkene om Edvard Munch som har kommet i løpet av jubileumsåret 2013, er Haakon Mehrens «Munch med nye øyne» nettopp det, et annerledes blikk på kunstneren og hans univers. Mehren åpner for nye fortolkninger og andre innganger til Munchs kunst, der ikke så mye detaljene som helheten og det overordnede bør tillegges vekt og betydning. Selv belyser han Munch som person og kunstner fra sine mange personlige ståsteder, og derfor handler ikke boken bare om Norges mest anerkjente kunstner, men også om Mehren selv og hans lange liv med Munchs kunst tett på livet. Ut fra det vektlegger han i boken Munchs religiøsitet som også kommer til syne i kunsten, og hans fascinasjon særlig i sine siste år for Søren Kierkegaard. Munchs egne notater, ekspertuttalelser, andre skriftlige kilder og Mehrens egen kunnskap om Munch ligger til grunn for en bok som ikke tar seg mål av å være en fasit, men som åpenbart er egnet til debatt.
Mehren siterer Munchs venn og rådgiver Rolf Stenersen på at «For Munch var solen noe guddommelig», satt i sammenheng med utsmykningen av Universitetets aula og «Solen» som motiv. For Munch hørte naturen, naturens krefter og religionen sammen, mener forfatteren, som argumenterer godt for det hellige aspektet i kunstnerens arbeid og måten han tilnærmet seg livet på. Mens andre biografier og ikke minst mytene framhever Munchs bohemtilværelse, mye takket være vennskapet med Hans Jæger, den generelle kunstnermyten og Tyskland-tida, vektlegger «Munch med nye øyne» en annen side av den storproduserende maleren. Heller ikke Mehren forsøker å underspille Edvard Munchs forhold til Kristianiabohemen. Det var ikke noe alternativt miljø å velge «for en ung kunstnerspire som ville være med i dansen», men han påpeker også den åpenbare kulturkollisjonen som gjorde at Munch aldri ble en naturlig del av dem. Arbeidsmengden og den høye produksjonen indikerer det samme.
Som barn vokste Mehren, bror av Stein Mehren, opp med Rolf Stenersen som «farsfigur» og med Munch på veggene. Stenersen var kunstsamler og Munchs nære venn, og da han flyktet til Sverige i 1943 plasserte han sin store Munch-samling hjemme hos moren til Mehren. I hele sitt voksne liv har han jobbet med å fremme Munch i den norske og internasjonale offentligheten, samtidig med at han har engasjert seg bredt i norsk kunst- og kulturliv, blant annet rundt Det Norske Teatret. De siste årene har han ikke minst arbeidet med en stiftelse som skal ivareta kunstarven etter Aksel Waldemar Johannessen, den «glemte» arbeidermaleren i kretsen rundt Det Norske Teatret. Når det nevnes i denne sammenhengen er det fordi et kapittel i «Munch med nye øyne» trekker veksler på de to kunstnerne, setter dem i sammenheng og påviser gjennom flere motiver den innvirkningen Munch har øvd på Johannessen. Også Alfred Hauge vises stor plass i boken, som en yngre kunstner som både knyttet et nært vennskap med Munch. I Hauges motiver ser man enda tydeligere impulser fra den eldre kunstneren. Mehren vil også påvise funn av kunsthistorisk betydning i sin nye bok. Det ene dreier seg nettopp om Hauge. han argumenterer for at Munchs maleri «Naken kvinne og tre mannshoder», som ble funnet i 2005 bak et annet Munch-maleri. høyst sannsynlig er malt av Hauge og ikke av Munch som antatt.
Det andre er bildet han mener å ha oppdaget, er han mer sikker på. Det dreier seg om «To barn på stranden», som Mehren har skrevet om tidligere i den biografiske boken «Dansen gjennom Skuggeheimen - Kampen for Aksel Waldemar Johansen». I årets bok argumenterer han ytterligere for hvordan dette tidligere ukjente maleriet må være malt av Munch, og at motivet er kunstneren og søsteren Sophie som barn i Åsgårdstrand. Han får bred støtte for sitt syn, også fra noen av bokens medforfattere (Paul Nome, Hans Grelland, Marit Lande). Både de nye funnene og Munchs «Hellige univers» som Mehren kaller det, bidrar til å utvide tolkningsmulighetene rundt Munch. Det er skrevet med innsikt, lidenskap og kjærlighet til kunsten og Munch, og ikke minst er det skrevet med det for øye å sette Munch inn i sammenhenger som ikke har vært bredt offentlig belyst tidligere.
KUNSTBOK
Cecilie Tyri Holt
«Edvard Munch: Fotografier»
Munchs forhold til kameraet fikk mye oppmerksomhet i sommerens utstilling «Det moderne øye», og fotografiene hans behandles grundig og samlet i «fotografier». Her er både personlige bilder, familieportretter, atelierfotografier og landskaps- og bybilder som gir innsikt i malerens blikk og arbeidsmetoder. Boken viser hans eksperimentering med og bruk av foto, og er en gjennomillustrert bok med en samlet framstilling av bildene.
BIOGRAFI
Rolf Stenersen
«Et nærbilde av et geni»
Rolf Stenersens «Nærbilde av et geni» er en av Norgeshistoriens beste biografier, eller rettere sagt en personlig portrettbok skrevet av Munchs nære venn Rolf Stenersen, med et vell av historier, observasjoner og betraktninger og så vel Munch som kunsten hans. Årets utgave er en praktutgave, like perfekt i teksten som tidligere, og med illustrasjoner tilpasset historien. Det gir økt leseglede for en ny generasjon, selv om originalen ikke er dårligere uten.
TEGNESERIE
Steffen Kverneland
«Munch»
Årets Brageprisvinner i kategorien sakprosa er et mesterverk av en tegneserie, en biografisk framstilling av Munch fortalt med overskudd, humor og en ikke ubetydelig selvrefleksjon fra serieskaperens side. Kverneland har arbeidet med verket i syn år, og lagt historien tett opp til munchs egen visuelle verden. Og fortellingen om kunstneren i Kvernelands strek veksler mellom nåtid og datid, er en svir og en løgn, og like sann som den er fantasifull.