NOVELLER
Vidar Kvalshaug
«Blodbøksommer»
Gyldendal
Fellesnevneren for de tolv novellene er hytta, et bortgjemt skur i en bergsprekk, en nedslitt campingvogn, et gammelt hus som er ekspropriert av kommunen men ennå ikke revet, eller et arvet sommerhus ved sjøen. Velkjente arenaer for norsk feriekos bruker Vidar Kvalshaug som effektivt rammeverk for utpensling av bedrøvelig og håpefullt kjærlighetsliv fra ungdom til alderdom.
Vidar Kvalshaug har etter fem novellesamlinger markert seg som en habil utøver av kortprosaformatet. Og denne sjette og nyeste samlingen bare bekrefter hvor lydhør han er for alle variasjoner av «blodets hvisken og benpipenes bønn». For det dreier seg om følelser på opptur eller nedtur, om lengsler som ikke innfris, gammel kjærlighet på tomgang, håp som holdes fast mot alle odds.
Samlingen åpner med den lett hjerteskjærende «Det er oss to nå». En beretning lagt i munnen på en vitebegjærlig og språkbevisst niåring som tilbringer sommeren samen med faren i et gammelt hus, som skulle vært revet av kommunen for flere år siden. Lett og ledig skisser forfatteren opp denne sorgmuntre fortellingen som helt fra de første linjene gjemmer et mørke, knapt synlig. Det handler om en mor som skal komme på en kort visitt, sammen med noen. Kanskje en psykisk syk mor, som skal få et kort pusterom fra et sykehus. Vidar Kvalshaug er blitt en mester i antydningens kunst, de små dryppene som mørklegger en tilsynelatende lys historie. Et par ord over bordet, en bevegelse med armen i sengekammeret, en bevegelse som avvises, en blomsterbukett som havner i søpla. Alle disse måtene vi bruker til å trampe på hverandre, lett, men effektivt.
Som i den ganske triste «Barna er store nå», der et eldre ektepar igjen er på hytta, kanskje for siste gang sammen. «Nå snakker de sammen på helt andre måter. Det går i aggressive beskjeder og bebreidelser» heter det i innledningen, der man mer enn aner et brudd. Men livet har likevel noen overraskelser i bakhånd, noe kan snu, gamle følelser kan vekkes til live. Eller når barndommen plutselig titter fram fra gamle spill og slitte klær, slik den gjør i tittelnovellen «Blodbøksommer». Den har denne illevarslende atmosfæren av noe gjemt og glemt som plutselig kan dukke opp – også når noe så gledelig som en uventet arv av en gammel campingvogn inntreffer i det litt miserable livet til to brødre.
I «Sommerhuset» finner et nyforelsket par fram til en bortgjemt hytte som ingen i familien lenger bruker. Forholdet tar slutt, men kvinnen fortsetter å oppsøke stedet i hemmelighet i år etter år, kanskje for å kjenne på følelser som en gang fantes, en lengsel som sitter i sinnet som en rest.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Vidar Kvalshaug er god til å skildre og ordsette følelser og lengsler som vannes ut, sorgen etter det som forsvinner. I novellen «Alt nytt» om Malin og Daniel som endelig oppdager hverandre etter at de begge er godt voksne og skilt på hver sin kant, kaster de seg inn i et husprosjekt som tar alt overskudd. Glansen forsvinner. «Ingenting skinner som når alt er nytt og fritt for fortid» kan de konstatere. Noe hun tar konsekvensen av og finner enda en gang en ny mann. Mens han fortsetter å bygge og håpe. Samlingen avsluttes med en vemodig beretning om et gammelt ektepar som stadig drømmer om at den forsvunne sønnen en gang skal komme tilbake.
Vidar Kvalshaug skriver handlingsfattige historier, som likevel er fylt med atmosfære og spenning. Han velger sine ord og situasjoner med omhu og sans for tyngden i detaljenes betydning. Og han viser at den norske hyttedrømmen inneholder både mareritt og dårlig ånde.