Bøker

Hvordan er livet som assistent for en hyperberømt megapopstjerne?

Varm og velskrevet utforskning av vennskap, rase, berømmelse og klasse fra Zadie Smith.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Zadie Smith

«Swing Time»

Oversatt av Hilde Stubhaug

Aschehoug

To jenter på dansekurs dras mot hverandre. Kanskje fordi begge er brune, med en hvit og en svart forelder, omgitt av folk som er enten det ene eller det andre. Kanskje fordi de begge er genuint interesserte i dans, selv om kun en av dem har talent og den andre er plattfot. Eller kanskje fordi de utfyller hverandre – tøffe Tracey er full av ideer og påfunn, bokas forteller er av typen som blir med på ting heller enn å sette dem i gang.

Uansett er «Swing Time» en roman om vennskap. Eller venninneskap, der to personer brytes mot hverandre og forsvinner ut av hverandres liv før de vender tilbake, som i Elena Ferrantes Napoli-kvartett. Idet romanen starter har bokas forteller – passende nok for hennes personlighet får aldri vite hva hun heter – nettopp fått sparken som personlig assistent for en superberømt popstjerne, Aimee. Noe har åpenbart skjedd, og Tracey kan ha hatt noe med det å gjøre.

Før hun kan fortelle om det, spoler fortelleren tilbake i sitt eget liv, til oppveksten med Tracey, via ungdoms- og studietid, før hun gjør rede for hvordan hun fikk jobb hos Aimee, og hvilket arbeidet hun har utført for stjerna, gjennom årevis på turné verden over. Hun forteller også utførlig om flere opphold i et vestafrikansk land som etter alle beskrivelser å dømme må være lille Gambia, som ligger omsluttet av Senegal. Dit er hun sendt av Aimee, den hvite megastjerna som har fått det for seg at hun skal hjelpe de stakkars små barna i Afrika med å bygge en jenteskole der.

Fortellerens skildring av oppveksten gjør det svært tydelig at både rase, familie og klasse er viktige faktorer i folks liv. Hun og Tracey bor begge i sosialboliger. Men fortellerens svarte mor har klare ambisjoner om klassereise, på vegne av seg og hele sitt folk. Hun bruker dermed alle ledige stunder til lesing og utdanning, til forbedring. Den daglige omsorgen er det fortellerens hvite arbeiderklassefar som står for. Mora ser folk som grupper, som representanter for noe større heller enn som individer, er interessert i dem intellektuelt og politisk, ikke personlig. Så blir hun da også politiker med tida.

Traceys mor er av en annen type. Hun framviser alle tegn på lav sosial status og manglende oppdrift: dårlig kosthold, dårlig pengeprioritering, dårlig smak. Elendig valg av voldelig partner. I hvert fall ifølge fortellerens mor, som ikke liker at dattera er så mye med Tracey. Hun har forventninger om at dattera skal ta utdanning og bli noe ordentlig, Traceys mor syns det er en ypperlig idé å satse alt på dansen.

Fortelleren får utdanning. «Swing Time» gir et nydelig tidsbilde av den epoken da engelske høgskoler fyltes til randen av ungdom som var de første i sin familie som fikk noe mer enn ungdomsskole eller videregående. Et sentralt spørsmål er nettopp dette med klassereise: Er det mulig å bli hva som helst, om man treffer rett historisk epoke?

Identitet er et annet sentralt tema. Etter mange år som personlig assistent for superstjerna Aimee, som er et oppdiktet destillat brygget på åtti-nitti-totusentallets Madonna-Beyoncé-LadaGaga-TaylorSwift-typer, går det opp for fortelleren at hun er en skygge, en sånn type som alltid henger seg på andres lys uten å produsere noe selv. I barndommen tenkte hun bevisst på at hun måtte behandle seg selv «som en slags fremmed». Det lyktes. Hun går fremmedgjort gjennom livet. Ordner Aimees aborter og andre intime affærer, og stiller på stevnemøter Aimee har ordnet. Irriterer seg over at Aimee tror at hennes suksesshistorie, der et barnevernsbarn blir superverdensstjerne, passer på alle. Men sier det aldri høyt til Aimee. Riktig nok avviser hun en overivrig beiler, men stort sett flyter hun med strømmen. I Afrika oppfattes hun som et slags barn, noen som må passes på, uten særlig kompetanse. Samtidig er den afrikanske landsbyen et sted der hun blir bedre kjent med seg selv, og ser Aimees rike og naive jetsettliv i tydelig relieff mot den tøffe verdenen utenfor.

Klasse, sex, kjønn – og dans. «Swing Time» er pepret med musikk, dans, referanser til dansere og musikere. Den viser fram kunstens kraft, dansens revolusjonerende makt over de to jentenes sinn, og diskuterer majoritetens definisjonsmakt over minoritetens uttrykk. Er det greit for hvite stjerner å låne fra svartes dans og musikk? Hvorfor har det alltid skjedd uten kreditering? Mens de fremdeles er små sier fortellerens hvite skolevenninne at det er «urettferdig» overfor hvite at det kun var svarte mennesker i fortellerens favorittmusikalfilm. Majoritetens definisjonsmakt over «det normale» er tydelig.

«Swing Time» er en tjukk bok. Deler av historien kunne kanskje vært strammet litt inn. Men mest av alt er dette en rik og velskrevet historie om vennskap, oppvekst, klasse og rase, full av popkulturelle referanser til musikk, dans, TV og mote. En fin start på bokåret 2018!