Bøker

Hushjelpens bekjennelser

Underdanighet og ubehag i nasjonalromantiske omgivelser.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Agnes Ravatn

«Fugletribunalet»

Samlaget

Agnes Ravatns nyeste roman sitter igjen som en elektrisk ladning under huden. Det er en fysisk lov at friksjon, det vil si når to overflater beveger seg mot hverandre, skaper energi. Og det er det som skjer mellom de to hovedpersonene i «Fugletribunalet». Det er nettopp denne seige spenningen; disse subtile, men ubehagelige vekslingene mellom mann og kvinne som gjør romanen til en tidvis drivende god thriller.

Agnes Ravatn er kjent som en stødig essayist, «Fugletribunalet» er hennes andre roman, seks år etter debuten «Veke 53». Hennes humoristiske side blir gjerne trukket fram, men den blir til dels skyggelagt i «Fugletribunalet». Her er det heller de mørkere fargene i Ravatns palett som får dominere, og med presisjon maler hun et bakteppe av våt skog, mørk jord og selvvalgt isolasjon. NRK-kjendisen Allis Hagtorn rømmer storbyen og offentligheten etter en pinlig skandale, og tar seg overraskende jobb som hushjelp og gartner for en mann ved navn Sigurd Bagge, i en navnløs bygd ved en fjord. Allis kommer inn i et hus fullt av regler og fascineres av denne mutte eremittmannen, som stille gir henne ordre om hvor hun kan sitte og stå, spise og gå. Han er en forholdsvis ung mann, bare litt over 40, og hun kan ikke fatte hvorfor han skulle trenge hjelp. Bagge sier at det er nødvendig til kona kommer tilbake, men hvor kona er holder han tett om.

Allis tar fatt på oppgavene med stor iver, på tross av manglende ferdigheter og instruksjon. Hun har flyktet, ikke bare fra en jobb og en skandaløs affære, men en mann og et ekteskap, og opptrer på heller besynderlig vis. Hun nekter å konfrontere det hun har tilbakelagt, får heller videresendt posten, slår av telefonen og steller i hagen, uten å ha noen som helst anelse om hvordan man planter løk eller luker bed. Bagge observerer og kommenterer feilene hennes. Det tar ikke spesielt lang tid før hun faller for Bagge, og den underdanige oppførelsen hennes eskalerer. Hun vil så gjerne glede ham. Selve vesenet hans trigger en uventet pasjon i henne, og hun vil så gjerne tilfredsstille alle hans behov. Var det ikke bare for denne mystiske kona ...

Bagge framstår som en ordknapp, bitter mann, med misogynistiske tendenser. Han viser seg etter hvert å bære på en særdeles dyster hemmelighet, som litt etter litt blir nøstet opp i, med dramatisk utfall. Allis forteller Bagge i detalj om sagnet om Balders død, som tar for seg jordens undergang og videre oppstandelse, at gammel synd må sones og utslettes før en ny verden kan oppstå, og dette blir som en slags bærebjelke i historien. Dette er også ett av flere elementer med magisk realisme-preg i «Fugletribunalet», og mange av dem kan få det til å gå kaldt nedover ryggen. Selve tittelen på boka kommer fra en av Bagges drømmer, der han finner seg selv bakbundet i en skog, omringet av kappekledde mennesker med særs livaktige fuglemasker. Fugler figurerer hyppig videre i boken, døde som levende, og de bidrar til å spre ytterligere ubehag.

«Fugletribunalet» tar for seg noe av det mest basale i oss mennesker: Ønsket om å bli elsket og frykten for avvisning, men paradoksalt nok også frykten for å bli elsket. Ravatn har skrevet en bok med mye mystikk, og hun lykkes godt med å gi leseren støt av engstelse. Selv om det blir litt for mange frampek til at avslutningen kommer som noen stor overraskelse.

På tross av den ladede stemningen mellom Allis og Bagge uteblir beskrivelsene av de seksuelle scenene fra romanen. Kanskje er dette et bevisst grep, muligens for å distansere seg fra en bok som «50 Shades of Grey», som også dreier seg rundt en sterk sjef og en underdanig ansatt, men jeg tror ikke Ravatns fortelling ville blitt noe dårligere av mer direkte skildringer. Det erotiske ligger som en kontinuerlig klam hånd over dramaturgien, men ettersom klimakset ikke inntreffer, sitter man som leser igjen noe utilfredsstilt.