Hun har vært døden nær 16 ganger – og overlevd

SELVBIOGRAFI

Maggie O’Farrell

«Jeg er, jeg er, jeg er»

Oversatt av Bente Klinge

Cappelen Damm

Alle skal dø. Noen før andre. Enkelte av oss brått og uventet, andre mette av dage. Vi vet jo det, men ikke alle tenker like mye på det i hverdagen. Stort sett går det jo bra. Døden kan vente.

Slik har også den nordirske forfatteren Maggie O’Farrell gått gjennom livet. Hun har opplevd små og store nestenulykker, andres vold og egen dumdristighet. Og sykdom. Ikke bare småting heller, med litt feber og oppkast, men en livstruende, svært alvorlig diagnose der også sykehuslegene trodde hun kom til å stryke med. Men det var først da hun fikk en datter som stadig trenger livreddende hjelp på sykehus, at forfatteren begynte å reflektere spesielt over døden, over alle gangene hun allerede har lurt den.

I memoaren «Jeg er, jeg er, jeg er» forteller Maggie O’Farrell om den alvorlige lillehjerne-betennelsen hun hadde som barn, og om senskadene hun har av sykdommen. Men først gjør hun rede for femten andre tilfeller der hun like gjerne kunne dødd som overlevd. Noen er dramatiske og eksotiske. En skummel overfallsmann på en øde fjellsti. To mulige drukninger, en av dem på Zanzibar. En nesten-flystyrt på vei til Hongkong. En annen overfallsmann, denne gangen utstyrt med machete, i Chile.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Andre episoder er mindre dramatiske, men like potensielt dødelige: En HIV-test etter at partner har vært utro. En ubehagelig opplevelse som «frivillig» målskive som sirkusartisten kaster kniver mot. O’Farrell avslutter med å fortelle om datteren, som har så alvorlig allergi at hun for eksempel ikke kan være i samme rom som noen som har spist nøttemusli til frokost, eller bade i samme basseng som noen med nøtteolje i solkremen. Å leve med døden så nær på, hver dag, hele dagen, gjør noe med tankesettet, og med hvordan man lever ut livet rent praktisk.

Men, skriver Maggie O’Farrell, «Det er ingenting unikt eller spesielt med en nær-døden-opplevelse. De er ikke sjeldne. Jeg vil påstå at alle har hatt dem, en eller annen gang, kanskje til og med uten å være klar over det. En trailer som stryker for tett forbi sykkelen din, [ ...] viruset du aldri pustet inn, overgriperen du aldri støtte på, stien du ikke valgte. Vi går alle rundt i en tilstand av uvitenhet, låner tid, griper dagen, unnslipper vår skjebne, smetter gjennom smutthull, uvitende om når øksen vil falle». «Hvis du er oppmerksom på disse øyeblikkene, vil de forandre deg. Du kan forsøke å glemme dem, snu deg vekk fra dem, men de vil ha trengt inn i deg, enten du liker det eller ei. De vil ta bolig i deg og bli en del av den du er, som en stent i hjertet eller en stift som holder sammen et brukket ben».

Les også: Derfor har bibliotekbesøket skutt i været

Der har forfatteren lykkes. Det er umulig å lese denne boka uten å tenke gjennom egne nær-døden-opplevelser, eller på alle de kjære man ville mistet dersom ting hadde vært bare litt annerledes. Uten at boka er depressivt tyngende av den grunn. Snarere er den inspirerende, tankeutvidende, empatisk. Maggie O’Farrell skriver klokt og vakkert, neddempet. Forklarer litt, men slett ikke alt. Det er mange hull i kronologien her, mange år av livet som ikke er gjort rede for. Et menneskeliv kan ikke forklares langs en tidslinje, er den indirekte påstanden, for det er ikke slik verken hukommelse eller selvbilde fungerer.

Hun gjør inspirert rede for utferdstrang og reiseglede – «Å komme til Roma som syttenåring var som å få en blodoverføring» – en lyst som forklarer hvorfor så mange av nær-døden-opplevelsene finner sted i fjerne land. Skriver ømt om foreldre og barn, om omsorg og kampvilje. Om den enorme kjærligheten hun føler for sin syke datter. For sin førstefødte skrikerunge. Om hvordan hun nesten døde i barsel, bare fordi en arrogant mannlig fødselslege mente å kjenne kroppen hennes bedre enn hun selv. Den store sorgen over flere spontanaborter, over hvor feil det er at samfunnet mener kvinner skal ta en slik død på strak arm og gå videre som om ingenting har skjedd.

Hun beskriver kvinners antenner for vold, hvordan man går gjennom livet vel vitende om menns fysiske overtak. Mobbeofferets varhet for skiftende stemning, bevissthet rundt egen sårbarhet. Hvordan vi bærer med oss skremmende erfaringer i kroppen så vel som i hukommelsen, og hvordan nær-døden-øyeblikk kan vekke glemte følelser til live. Om tenåringers venting, «på at noe skal ta slutt, på at noe skal begynne».

Kort sagt handler det om livet. Om hvor heldige vi er, alle sammen, som er i live. «Jeg er, jeg er, jeg er» – tittelen er et Sylvia Plath-sitat om «hjertets skryt» – er en vakker og klok bok. I Storbritannia lå den lenge øverst på bestselgerlistene, og ble løftet fram på mange kritikeres lister over årets beste bøker. Den vil definitivt kunne glede også norske lesere, i Bente Klinges fine oversettelse.