I amerikanske Marisha Pessls nye spenningsroman «Nattfilm» blir datteren til en tilbaketrukket kultfilmregissør funnet død på en byggeplass. FOTO: MIMSY MØLLER

Horrorfilm i bokformat

Når alt om alle kan googles, er det ekstra fascinerende med kjendiser som tviholder på hemmeligheter. Marisha Pessls viser hvor spennende avdekkingen kan være.

- Det ukjente, det usikre, det skumle. Dit ville jeg i «Nattfilm», sier Marisha Pessl til Dagsavisen.

Hennes debutroman «Utvalgte emner i katastrofefysikk» fikk masse skryt og solgte svært godt i hjemlandet USA. Det var en boblende litterær popkulturell referansefest av en bok.

Nå er seks år gått, og Pessl tilbake med en langt mørkere, nærmest gotisk fortelling om en lurvete gravejournalist som undersøker dødsfallet til en tilbaketrukket og meget myteomspunnet horrorfilmskapers datter.

Romanen heter «Nattfilm» og er bakgrunnen for Linn Ullmanns intervju med Marisha Pessl på Litteraturhuset i Oslo i kveld.

 

Grøssende start

«Nattfilm»s første scene setter stemningen. Vår helt, gravejournalisten McGrath, får ikke sove, og tar seg en av sine sedvanlige joggeturer i Central Park i New York midt på natta. Der ser han en pen, mystisk kvinne ikledd rød kåpe. Hva i all verden gjør en enslig kvinne ute midt på natta, så farlig som det er i storbyen etter mørkets frambrudd? McGrath føler seg merkelig tiltrukket av den mystiske damen. Men også skremt. Leseren grøsser på ryggen. Scenen er skummelt beskrevet.

- Skrekk er interessant. Alle mennesker har en grunnleggende selvoppholdelsesdrift som hindrer oss i å gjøre farlige ting. Når vi likevel oppsøker det skumle, slik vi kan gjøre gjennom filmer eller bøker, er det en måte å kjenne livskreftene boble uten å risikere noe alvorlig, uten å sette livet på spill. Vi løftes ut av den mundane hverdagen, sier Pessl.

 

Viser «alt» på nett

Derfor er horrorfilmer så populære, eller skumle, gotiske krim- og thrillerromaner à la «Nattfilm».

- Vi vil utfordres, liker følelsen det gir oss å utfordre tryggheten, forutsigbarheten, det vanlige livet. Kunst kan sette oss utenfor oss selv en stakket stund, sier Pessl.

Hun snakker om kunst i vid forstand, både film, litteratur, musikk og bilder. Alle disiplinene er representerte i boka, som i tillegg til å fortelle historien på den vanlige streite måten med trykte ord på hvitt papir, også inneholder det som ser ut som kopier av avisartikler, medisinske journaler og andre skriftlige kilder, inkludert utskrifter fra diskusjonsforum og artikler på internett.

- Jeg ville at «Nattfilm» skulle se ut som en slags utklippsbok, noe den også begynte som. Synes det er spennende at gjenstander kan fortelle en historie. I vår tid trenger ikke «gjenstandene» være fysiske gjenstander som fotografier eller notisbøker, men innlegg på nettforum, nettartikler, bildeserier, alt mulig. Internett er et sted der folk viser seg fram slik de ønsker å framstå, og skaper en slags fantasiversjon av seg selv. Stemmene surrer rundt, så kan alle finne sin egen sannhet i mylderet.

 

Myten om geniet

Sannhet er et nøkkelord i romanen. Hva skjedde egentlig med datteren til den svært hemmelighetsfulle kultregissøren Cordova? Hun er død, men hvorfor? Kan det kanskje ha noe å gjøre med hennes far, som laget filmer som visstnok forandrer folks liv for alltid, men som få har sett annet enn på hemmelige visninger for de spesielt utvalgte? Den oppdiktede regissøren selv viser seg aldri.

- Cordova er innhyllet i det tilbaketrukne geniets mystikk. I en ekstremt påkoblet verden er det få mørke gjemmesteder av den typen han har gjemt seg i igjen. Alle elsker sånne ikoner. Vi tror de vet noe eget, noe vi andre ikke har kommet til innsikt i ennå, men som de kunne vist oss om vi bare stilte de rette spørsmålene. Folkesky kunstnere og religiøse guruer ligner hverandre i dette at fansen tror at de må ha funnet Svaret på de virkelig Store Spørsmålene, nettopp fordi så lite egentlig er kjent om dem. Jo mindre som egentlig er kjent, jo lettere blir det åpenbart å projisere det man selv ønsker på en annen person. Ingenting er vel verre enn om han eller hun faktisk gjør en offisiell opptreden, og framstår som en ordinær, eller til og med teit, liten dust. Slik sett er tilbaketrukkethet et veldig smart valg, sier Pessl.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no