«Hjemsøkelse»: Tett tysk historie

ANMELDELSE: ROMAN
Jenny Erpenbeck: «Hjemsøkelse»
Oversatt av Ute Neumann, Oktober forlag

Individer former historien. Men bevegelsen går begge veier: Historien former også individene. Den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck er i sine romaner opptatt av å vise fram hvordan. Det gjør hun så fint at det for hver bok som kommer på norsk, blir enklere å forstå hvorfor hun regnes som en av Tysklands fremste forfattere, og stadig oftere nevnes på lista over forfattere som burde få Nobelprisen i litteratur.

I «Gå, gikk, har gått» (tysk 2015, norsk 2017) reflekterer en gammel østtysk professor over Øst- og Vest-Tyskland før og nå, samtidig som han blir kjent med nyankomne flyktninger til det gjenforente Tyskland. I «Alle dagers ende» (tysk 2012, norsk 2018) skriver Jenny Erpenbeck fram fem ulike livs- og dødsforløp for samme kvinne. Slik viser hun hvordan livet påvirkes både av viktige historiske hendelser og av det som framstår som komplette tilfeldigheter – en verdenskrig kan bety like mye, eller lite, for et menneskes skjebne som en skreiv replikk, en byråkratisk forsinkelse, et forlagt brev.

Nylig oversatte «Hjemsøkelse» skrev Erpenbeck før begge disse, allerede i 2008. Men slektskapet er nært, særlig til «Alle dagers ende». Der fulgte hun et menneske gjennom det 20. århundrets tyske og europeiske historie, i «Hjemsøkelse» er det et sommerhus ved en innsjø i de brandenburgerske skogene mellom Berlin og Polen hun følger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En prolog skildrer landskapet, hvordan istiden formet innsjøen. Så presenteres gartneren. Gjennom hele romanen dukker han opp i egne kapitler, som et slags omkved, idet han graver og luker og sår og steller, vanner om morgenen og vanner om kvelden, år ut og år inn, mens folkene, husene og tomtene rundt ham endres.

Det starter i førmoderne tid, med en skildring av gamle bondeskikker, overtro og tradisjon. En storbonde og embetsmann har fire døtre. Det burde være en rikdom, men det går dem alle dårlig. Den ene blir forlatt av forloveden, den andre spontanaborterer ett uekte barn, den tredje kunne blitt amtmann om hun var gutt, den fjerde blir gal og tar sitt eget liv.

I skogen som skulle vært den yngste datterens arv blir det skilt ut tomter. En arkitekt kjøper den ene og bygger rundt midten av 1930-tallet sommerhuset vi følger resten av romanen. Naboene er en jødisk familie. Plutselig er de forsvunnet, flyktet. Arkitekten kjøper eiendommen deres. En god gjerning, mener han, arieren. Han betalte «tross alt halvparten av markedsverdi» pluss avjødifiseringsgevinstavgift for det.

For den jødiske familien er perspektivet et annet. Noen overlever holocaust, andre ikke. Noen blir tatt av fremmede styrker, andre ikke. En jente gjemmer seg. Hun dør likevel. En kvinne gjemmer seg også, år og mil unna. Hun overlever. I krigens sluttfase blir sommerhuset invadert av sovjetiske styrker, slik hagen ble det av biller noen år tidligere. Gartneren rydder opp etter begge, i sin evige, sykliske runde med såing, stelling, vanning, røkting.

Les også: Bokvåren 2020: To ganger Knausgård. Pluss resten av verden (Dagsavisen+)

Etter krigen, en ny vending. Noen av dem som tidligere var samfunnsstøtter, må nå flykte fra Øst til Vest. Ikke alle overlever den flukten heller. Noen av dem som tidligere var i eksil i Sovjet, kan nå vende hjem og jobbe for en sosialistisk framtid. Skjønt «hjem». Hva er et hjem, spør Jenny Erpenbeck, i denne som i de to foregående romanene som er oversatt på norsk. Og går det egentlig an å eie noe? Eier ikke stedene oss like mye som vi eier dem, gitt makten de har til å invadere minnene våre, ikke minst i pressede situasjoner?

Hun skriver innsiktsfullt om hvordan det er å være menneske under skriftende regimer, der det som var sannhet i går, er avleggs i dag, uten at verken tanker eller følelser helt har rukket å henge med. Maler fram karakterer leseren finner sympati for, selv om de bekjenner seg til helt feil ting, til voldelige ideologier, umenneskelige systemer eller fremmede guder. Man forstår de er barn av sin tid. Forstår også at det er vi alle. Hvilke blindflekker og tidsspesifikke oppfatninger har vi selv, fordi vi lever nå og ikke da, her og ikke der?

Dagsavisen intervjuet Jenny Erpenbeck i 2018: – Arven etter nazi-tida lever videre (Dagsavisen+)

Jenny Erpenbeck viser også hvordan menneskene snor seg i ulike systemer, hvordan man skriver sine brev og fyller ut sine skjema, og klarer seg fint – helt til systemet igjen skifter og vedtaket er foreldet og skjemaet forandret, og selveste byråkratiet selv tramper inn og krever sin rett. Menneskene kommer og går, tingene består. Helt til de ikke lenger gjør det, verken sommerhus eller møbler eller regimer.

«Hjemsøkelse» er dessuten en roman om å skape. Man kan være nazist og likevel lage vakre ting. Men til hvilken pris, for hvem. Hva må med, og hva kan utelates når man skriver, undres en sosialistisk forfatter. Spørsmålet om tilhørighet gjelder også i kjærlighet, erfarer en fastboende i nærheten av sommerhuset.

«Hjemsøkelse» er en tynn bok, kun 170 sider. Viktig informasjon kommer på få linjer, eller forstås kun indirekte. Det hoppes i tid, og persongalleriet er stort. Det gjør romanen rik, men også kompleks. Den er vanskeligere tilgjengelig enn «Alle dagers ende» og «Gå, gikk, har gått», og krever en motivert leser. Men for alle som liker å tenke mens de leser, er Jenny Erpenbecks nyeste et godt valg, svært dyktig oversatt fra tysk til norsk av Ute Neumann.