ROMAN
Steinar Løding
«Jernalderdrøm – Tredje Bok. Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman.
Bind 2. Første del.»
«Jernalderdrøm – Tredje Bok. Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman.
Bind 2. Andre del.»
Gyldendal
Altså ingen solskinnshistorie. Symptomatisk da at det striregner gjennom samtlige av de nesten 1.000 sidene i de to avsluttende bindene i Steinar Lødings «Jernalderdrøm». Den første boka kom i 2015, der skriveren Fartein Veøy sitter i vindtårnet sitt på Nordvestlandet og skriver familiehistorie. I disse to sist bindene, den førstnevnte kom på høsten 2017, og den avsluttende denne våren, har Fartein Veøy trukket seg mer tilbake og lar de mange personene, ni stemmer i alt, komme til orde med sine historier.
Steinar Lødings verk ligner knapt noe annet som skrives i norsk litteratur i dag. Teksten er et tett buskas av setninger som snor seg uhemmet, med eller uten komma, gjentakelser, plutselige avslutninger, feberfantasier, drømmer og Steinar Lødings helt personlige ordsammensetninger. Noen setninger kan sno seg over hele sider. Denne forfatteren har ingen respekt for grammatikalske regler, eller for litterære regler overhodet. Ingen tradisjonelle plot, et sentrum eller noe synlig ordnende prinsipp i denne fortellingen, som snarere står fram som den hullete erindringen vi alle bærer med oss, av minnebrokker og mer eller mindre troverdige huskeøvelser. Den tilbaketrukne skriveren dukker da også opp med jevne mellomrom for netttopp å korrigere eller påpeke sannsynligheten eller mangelen på sannsynlighet i det som berettes. Til tider opptrer fotnoter som kan gå over flere sider. Som eksempelvis om slaveopprøret på den karibiske øya St. Croix.
En utfordrende skrivemåte, eller man kunne si utmattende. Likevel kan ikke disse verkene frakjennes store litterære kvaliteter. Intensiteten og nærværet til karakterene i de to romanene blir til tider ubehagelig tett. Brutaliteten og volden er en sterk og mørk understrøm i fortellingen. Slik kan forfatteren beskrive kverkingen av en grågås i stua på Erbnehmergården: «...og faensgåsa skriker skingrende og tverrkastes opp og klasker ned i det allerede støvoppvirvla golvet, og prøver reise seg igjen med voldsomme brusende vingeslag og klaskende svømmefotfrasparking...», og slik fortsetter det over fire sider.
I «Bind 2. Første del» er mye av handlingen lagt til øya St. Croix i årene like før frigjøringen av slavene, i 1848. Til de karibiske øyene som da var danske kolonier kommer den svært unge Peder Fjære, som ganske snart slår seg opp som forvalter på slavefarmen Olga`s Fancy. Den fattige husmannsgutten kan senere vende tilbake til Fjære med penger og rikdom, og kjøpe storgården Erbnehmer, som i mange år har vært en ødegård. Skildringen av livet på St. Croix, slavenes vilkår, farmernes brutalitet, dekadanse og jåleri er sterk kost. Unge Peder Fjære er lærenem, han farges av vilkårene han lever under, han får barn med slavekvinnen Spenfryd, to av dem, Sabitu og hennes sønn Gerd eller Gert skal senere spille sentrale roller i verkets avsluttende «Bind 2. Andre del».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Livet på St. Croix og livet på det lille tettstedet Fjære på Nordvestlandet har sine ubehagelige likheter. Slik forholdet mellom den rike og brutale gårdeieren Peder Fjære Erbnehmer og den fattige Gott Skalk, som skal bli husmann på Aftredet under Erbnehmer, beskrives, er forholdet mellom den mektige og den avmektige ganske likt et herre- slave forhold. Disse to mennene som er skriveren Fartein Veøys tipptippoldefedre, har begge sentrale roller i denne romanen. Etterhvert kommer det et par kvinner inn i Gott Skalks liv, gamle Karla som snart dør, og siden en mishandlet ung kvinne, Marga. Det er beskrivelser og situasjoner i disse bøkene som er hårreisende i sin ufyselighet. Fattigdommens lukter og smaker, søle og skitt blir motbydelig konkret under Steinar Lødings til tider harmdirrende penn. Leseren skal ikke slippe unna! Så ille var det faktisk! Enten det gjelder skildringen av en voldtekt eller drepingen av en gås for å få noe i gryta litt faderlig fort - skriver forfatteren så svetten siler, ikke en eneste motbydelig detalj skal forsvinne under teppet.
Dramatikken og intensiteten er ikke mindre i det avsluttende «Bind 2. Andre del» der Fartein Veøys tippoldemor Sabitu og hennes sønn Gerd er sentrale personer. Det samme er fortsatt Peder Fjære Erbnehmer og hans to sønner Mindor og Bonsak. Tippoldefaren, husmannen Agon på Aftredet, hans kone Lydia og den opprørske direktørfruen på American Hotel Villa Chicago, Noe, hun som en gang bodde i Chicago der hun traff Gumer, som nå er direktør på hotellet, er også skrevet inn i romanen i lange kapitler. Her er overraskende skildringer av livet i Chicago i 1886, der også en viss norsk dikter i trikkekonduktør-uniform opptrer.
Sabitu har klart å komme seg fra St. Croix til London med sønnen Gerd. Der livnærer hun seg delvis som prostituert. Hun bestemmer seg for å dra til Norge for å finne faren Peder. En avgjørelse som skal bli skjebnesvanger. To mørkhudede mennesker som stiger i land i ei lita bygd i Norge midt på 1880-tallet, blir ikke møtt med velvilje. Med et par livsbergende unntak.
Les også: Bak ordenes kaos
Begge bøkene gir usminkede og nattsvarte bilder fra en familiehistorie. Lyspunktene er så få at man forundres hver gang de dukker opp. Steinar Lødings fortjeneste er at han makter å gjøre denne familiehistorien til et bilde på europeisk herrefolksmentalitet. Brutaliteten og volden i de private relasjonene blir speilbilder på de forbrytelser som begås i storpolitikkens navn. Det er en rasende, viltvoksende tekst Steinar Løding presenterer i disse to bøkene. Noen vil hevde den er på grensen til uleselig, men få kan påstå at den er uten stor litterær originalitet og faretruende høy temperatur.