«Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander»: Sjarmerende om en sosial kløne

ROMAN

Hiromi Kawakami

«Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander»

Oversatt av Magne Tørring

Forlaget Press

Noen bøker er enkle å forklare på en måte som høres spennende ut, slik at andre får lyst å lese dem. Andre er litt vanskeligere, fordi et tresetnings handlingsreferat i liten grad fanger hva bøkene handler om, sånn egentlig, og heller får dem til å virke langt kjedeligere enn de egentlig er.

Med Hiromi Kawakamis «Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander», for eksempel, er faren for akkurat det til stede. På ett plan handler den om bruktbutikken i bokas tittel. Om kjøp og salg av gamle, men ikke ennå antikke, gjenstander, de fleste japanske. Det forteller noe om Japan, om fortid og nåtid og forbruk og endring. Butikkeier Nakanos forfedre eide land, nå er kun butikken igjen, beliggende i en stadig mer lurvete bydel der virksomhet etter virksomhet stenger for godt, samtidig som hypermoderne kjøpesentre vokser andre steder, og mer og mer handel flytter over på internett.

Men det handler selvsagt om mer enn bare butikkdrift. Noen gamle gjenstander er verdifulle, andre bare avlagte og umoderne, de passer ikke inn i samtida. Sånn er det også med mennesker. For «Herr Nakanos ...» handler jo egentlig mest om mennesker. Om hvordan vi omgås. Om stor sosial usikkerhet. Hva ved en person er individuell personlighet og oppdragelse, og hva er kulturell rolleforventning? Romanen skildrer hvordan man kan være tett på folk uten dermed å kjenne dem særlig godt, og hvordan man risikerer avvisning om man forsøker å komme nærmere innpå.

Hiromi Kawakami til Dagsavisen: - Alt jeg skriver handler om ensomhet

Sosiale regler og relasjoner, nærhet og avstand. Hvor går grensene mellom å bry seg akkurat passe og litt for mye, mellom omsorg og spionasje. Hvorfor er noe synlig, og andre ting skjult. Alt glitrende dissekert og undersøkt, med forsiktig pirking i folks blikk, tanker, handlinger, uten å gjøre store nummer utav konklusjonene. Leseren kan tenke selv, selv finne gjenklang i eget liv, egne følelser og egne tanker.

Hitomi er tekstens jeg-forteller. Hun jobber i Nakanos butikk, sammen med den forsagte unge mannen Takeo. I starten er de kun arbeidskollegaer, hun som rydde- og salgshjelp, han som sjåfør og bærer ved butikkeier Nakanos innkjøp av dødsbo og deltakelse på auksjoner.

Stadig innom butikken er også Nakanos søster, Masayo, som er dukkekunstner, samt ymse stamkunder av det mer og mindre lurvete slaget. Etter hvert også Nakanos ymse damebekjentskaper – han er glad i damer, den mannen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etter hvert begynner Hitomi å interessere seg for Takeo. Problemet er bare at han virker mindre interessert enn henne. Faktisk muligens litt redd. «Kanskje var han keitete, men det var jeg også», reflekterer Hitomi, etter først å ha framstilt Takeo som nettopp det – rimelig klønete, sosialt som fysisk. Hva er intimitet, spør boka, og nærhet. Og hvorfor er det så vanskelig?

Hitomi får faktisk Takeo med på en «nesten ordentlig date», men det blir liksom ikke til det helt store utover det. Er det han? Hun? Dem? Eller bare omstendighetene? Ville ting vært enklere om de ikke var japanske, oppdratt til å være formelle med og mot hverandre? Høyst sannsynlig ikke, selv om det kanskje er enda mindre aksept for å være «annerledes» i Japan enn i Norge. «Takler ikke du heller livet og sånt, liksom», spør Takeo Hitomi, når hun prøver å forklare at de egentlig har en del til felles.

Og Hitomi spør Masayo: «Hvordan kan jeg bli mer avslappet når jeg prater med gutter?»[...] «Du kan ha sex med dem, for eksempel, det pleier å hjelpe.» Å, svarte jeg.» Å. Morsomt, men også sårt.

Sårt er også etterordet, som viser personene noen år etter hovedhandlingen. De har fått nye jobber, nye liv. Men er de mer tilfreds, er de lykkeligere? Romanen ser ut til å påstå det motsatte, og sier på det viset noe om japansk samtid, om hvordan arbeidstakere behandles, og hvor fremmedgjørende kontorlivet kan oppleves.

En japansk bok til: «64»: En thriller for tålmodige lesere

Her som i Hiromi Kawakamis forrige roman på norsk, «Merkelig vær i Tokyo», er det mange detaljert skildrede måltidsscener i «Herr Nakano ...». Måltid innbyr til nærhet, sa Kawakami da jeg intervjuet henne på litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, og viser ofte forholdet mennesker imellom. Maten gir også farge, lukt og det man kan kalle «autentisitet» til teksten. Her er mange tilsynelatende tilfeldige detaljer og kommentarer, mange hverdagslige hendelser, som sammen skaper tydelige bilder. Kapitlene har navn etter ting fra butikken: en kaninformet brevpresse som egentlig utgjorde et par sammen med en skilpadde, men nå står ensom tilbake; en papirkniv som også funker som våpen. Ting i seg selv, samtidig som de peker på noe utover seg selv.

«Vanskelige greier, kjærligheten. Eller, det vanskeligste var egentlig å vite om jeg var interessert i den eller ikke», reflekterer Hitomi, som også tenker over forskjellen på å «ikke mislike» og å «faktisk like» noen. Det er en sjarmerende roman, med det man i mangel på bedre ord kan kalle en egenartet stemning. Setningene er enkle, tablåene likevel slående. Og nivåene i språket virker godt ivaretatt i Magne Tørrings oversettelse.