I "Harold Frys utrolige pilegrimsferd" skriver Rachel Joyce om en veldig vanlig mann som en dag får et brev. Det forandrer alt.

Heier på Hvermannsen

«Harold Frys utrolige pilegrimsferd» handler om en veldig vanlig mann som plutselig gjør noe temmelig uvanlig. Slike liker Rachel Joyce best.

- En veldig vanlig mann. En mann av den typen du ville passert rett forbi på gata, helt uten å legge merke til noe ved ham. Det er Harold, sier Rachel Joyce til Dagsavisen.

Hennes debutroman fra i vår, «Harold Frys utrolige pilegrimsreise», er allerede oversatt fra engelsk til norsk. Den var blant de 12 utvalgte i den innledende runden, longlisten, til årets Bookerpris, som deles ut til engelskspråklig litteratur med opphav utenfor USA. Den kom ikke videre til finalen, men har markert seg på bestselgerlistene likevel, og er så langt solgt for oversettelse til 30 land.

- Suksessen er egentlig mest utrolig, i ordets rette forstand. Jeg bor øde til, langt ute på landet, og har hverdagene fulle med mann og fire unger. Så suksessen har liksom skjedd et annet sted, der jeg i liten grad har vært. Jeg har bare fortsatt å skrive, jeg. Selv om jeg jo er veldig glad, bevares, sier hun.

 

Et brev

Som tittelen røper er Harold Fry bokas hovedperson. En helt vanlig tirsdag får han et brev. Det er fra Queenie, og starter med «Kjære Harold. Dette kommer kanskje som en overraskelse.»

Det gjør brevet. Queenie var en gang Harolds arbeidskollega. En venninne, men aldri av det romantiske slaget. Nå er begge pensjonister, og det har gått mange år siden sist han møtte henne. Queenie bor i en by så langt nord man kommer i England, i Berwick-upon-Tweed ved skotskegrensa, mens Harold og hans kone Maureen bor helt i sør, i Kingsbridge i Devon, ved Den engelske kanal.

Overraskelsene er mange: Både at Queenie skriver etter så mange år, at hun har fått kreft, og at dette virkelig går inn på Harold.

 

Ordinære helter

Så mye rører det ved ham, at han helt ut av det blå bestemmer seg for å vandre til Queenie, for å holde henne i live. Så lenge han er på vei, må hun bare holde ut, og la være å dø. Så enkelt, tenker Harold.

Romanen er fortellingen om denne vandringen, som er en pilegrimsreise i overført, ikke religiøs betydning. Underveis møter han mange forskjellige mennesker, heldigvis flere hjelpere enn fiender, og får en nærkontakt med naturen han aldri før har oppnådd.

- Folk som ikke er åpenbare helter er klart mest interessante. Alle vi som ikke ser oss som helter. Ingen av oss er det heller, egentlig. Men alle har sine ting i livet som er utfordrende. Ofte veldig utfordrende. Men som er ting vi likevel kommer oss gjennom, til slutt. Som en helt, sier Joyce.

 

Skrev egen sorg

Ideen til boka kom da hennes egen far lå for døden med kreft.

- Når jeg ser tilbake, ser jeg jo at denne ideen om at man holder noen i live ved å gå, var en parallell til det jeg ønsket meg der og da. At også faren min skulle leve. Skrivingen ble en flukt, en måte å unnslippe sorgen på. Men det var veldig ubevisst. Først og fremst fungerte vandringen litterært, som et bilde på Harolds utvikling. Alle mennesker kan forandre seg, tror jeg.

I hvert fall om definisjonen på «forandring» ikke er for vid:

- Forandring er ikke å bli noe radikalt annerledes, noe du ikke hadde i deg å bli i utgangspunktet. Mye handler om timing. Om å gripe sjansen når den treffer oss på rett tidspunkt. Av og til er vi ikke der, ikke på rett sted til rett tid. Da ser vi ikke sjansen, selv om den tupper oss hardt i rumpa. Harold, derimot, var ved et punkt i livet der Queenies brev gjorde et voldsomt inntrykk på ham. Hadde det kommet litt før, er det slett ikke sikkert at han ville handlet som han gjorde, og forandret seg som en følge av dette. Selv om han er elendig forberedt.

 

Ukomfortabel prosess

For slik kan også forandring være; upraktisk. Harold Fry legger spontant av gårde på en over hundre mil lang gåtur. I seilersko, uten kart. Og definitivt uten trening.

- Forandring kan være ukomfortabelt. Ofte skjer den på helt andre måter enn man ønsket. Når man ikke kjenner seg klar. Likevel er den en positiv kraft.

Underveis i gåturen rulles litt av Harolds fortid opp. Leseren får forklaringen på hvorfor ekteskapet hans har stivnet, og hva som gjør Queenie så spesiell, selv om de to aldri var kjærester.

 

Håpefull

«En bok om HÅP!» skriver Anne B. Ragde på det norske omslaget.

- Enig, sier Joyce.

- Men jeg visste ikke at det skulle bli det da jeg startet. Egentlig er jeg naturlig tiltrukket av mørket. Jeg bare ønsket ikke å skrive en mørk historie. Ville ikke la leserne mine i stikken. For meg er latteren veldig viktig. Kanskje viktigst. Jeg har ingen svar, ingen fasit, på hvordan den skal leses. Men det gleder meg enormt at leserne finner håp av å lese om Harold Fry. Da har jeg oppnådd noe. Noe viktig.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no