BIOGRAFI
Ragnar Kvam jr.
«Mannen og havet» 2005
«Mannen og verden» 2008
«Mannen og mytene» 2013
Gyldendal forlag
Opprinnelig skulle det kun være to bind av Thor Heyerdahl-biografien, men nå foreligger bind tre. Stoffet, nye funn og ikke minst de faglige diskusjoner innen akademia om Heyerdahls hypoteser de siste årene, har krevet mer tid og plass enn forfatteren kunne forestilt seg.
Det første bindet kom i 2005, det neste i 2008. I «Mannen og havet» ble oppveksten som enebarn i Larvik skildret, der en inngående studie av foreldrene og daddaen Laura sto sentralt. Det første ekteskapet med Liv Coucheron Torp og reisen til Fatuhiva og Kon Tiki-ferden var både spennende og interessant skildret.
I alle bindene veksler biografien mellom privatlivet og forskeren og eventyreren Heyerdahl. Hele veien har Kvam jr. blikk for ektefellene og barna. Med Liv fikk han sønnene Thor jr. og Bamse, og med Yvonne Dedekam-Simonsen døtrene Anette, Marian og Bettina. I «Mannen og verden» er det forholdet til Yvonne og bruddet med Liv som skildres, men også det vanskelige forholdet til sønnene og den periodevise dårlige økonomien. Kvam jr. trekker ikke fram familielivet for å grafse i Thor og familiens privatliv, men for å vise hvordan noen av trekkene fra hjemmebane får igjen når han opptrer som leder på flåtene eller som forsker. I «Mannen og verden» skildres verdensberømmelsen i forbindelse med Kon Tiki- og Ra-ferdene. Det blir også inngående beskrevet hvordan stadig sterkere kritikk mot Heyerdahls teori om at polynesierne på Påskeøya skulle ha sine røtter i Sør-Amerika. Kvam jr. viste i dette bindet hvordan hans popularitet blant folk bare vokste mens forholdet til akademia og hans nærmeste var langt fra enkelt.
Tigris
«Mannen og mytene» åpner med en gripende skildring av slutten på Tigris-ferden. Sivbåten, som ble bygget der elvene Eufrat og Tigris møtes i Irak i 1977, var fanget innerst i Adenbukta i staten Djibouti på grunn av flere kriger på Afrikas horn. Krigene mellom Nord- og Sør-Jemen og mellom Somalia, Etiopia og Eritrea gjorde det umulig å seile videre. Selv om det var uklart for besetningen i hvilken grad man hadde klart å vise hvordan sjøveien var bindeleddet mellom de eldste sivilisasjonene, som for eksempel Mesopotamia og Indusdalen, erklærte Heyerdahl ferden for avsluttet og berammet fest på det beste hotellet, med det dekkende navnet Siesta.
Det er både underlig og fornøyelig hvordan forfatteren beskriver at Heyerdahl forlater festen, legger seg på sivbåtens dekk, ser opp på stjernene og bestemmer seg for å sette fyr på Tigris - som en protest mot krigen på Afrikas horn.
3. april 1978 går Tigris opp i flammer, uten at det fikk så mye oppmerksomhet i verdenspressen som Heyerdahl hadde håpet på. Før påtenningen hadde han sendt brev til Knut Waldheim, FNs generalsekretær. Det begynte slik: «Vår planet er større enn sivbuntene som bar oss over havet, og likevel liten nok til å risikere samme farer..» Hele ferdens fokus ble plutselig endret, uten at kapteinen var helt åpen på det, verken overfor mannskap eller verden for øvrig. En stor del av biografien handler om Tigris. Både språklig og innholdsmessig gjør Kvam jr dette på en sober måte.
Liliana
De to første bindene viet Liv og Yvonne stor oppmerksomhet. Kvinnene ble skildret som avgjørende for mannens karriere både faglig og privat, uten at Thor ga dem den honnør de fortjente. Med Liliana er det annerledes. Han møter henne i sitt italienske hjem, Colla Micheri.
Datteren Anette vet om en fysioterapeut som bor like ved som kan hjelpe ham med ryggsmertene. Heyerdahl takker ja. Pasient og behandler faller for hverandre og flytter sammen i nabohuset, uten at Yvonne vil skille seg. Døtrene og i særlig grad Anette bebreider seg selv og avbryter kontakt med faren.
Liliana motsa ham aldri, men hun var heller ikke i stand til å bistå på de faglige områdene innenfor arkeologi, sosialantropologi og alle former for naturvern som opptok Heyerdahl mer og mer. Særlig etter Ra-ferdene forsto han at havet var blitt vesentlig mer forurenset av olje enn under Kon Tiki-ferden. Befolkningsvekst og den stadig økende forurensningen var hovedtema i boka «The Limits of Growth» (1972) av Medows, Behrens og Randers, som hadde stor innflytelse på ham.
Etter Tigris ble han invitert til den amerikanske kongressen for å snakke om forurensning av verdenshavene uten at Liliana kunne ha bistått slik Liv og Yvonne kunne ha gjort. Liliana lærte seg aldri engelsk og hadde ikke de samme interessene som mannen. Kvam jr. skriver «Flere i Heyerdahls familie har antydet at det dypest sett var en lengsel etter Laura som var drivkraften i Thors søken mot Liliana». Når vi vet at Laura er Heyerdahls barnepike, virker forklaringen noe søkt, for ikke å ta kraftigere i. I det hele tatt er omtalen av den italienske kvinnen preget av Yvonne og barnas oppfatning av henne. Her hadde boken tjent på å ha større distanse til stoffet.
Fikk motstand
Etter Tigris fikk Heyerdahl stadige spørsmål fra stadig flere miljøer om formålet med ferden. Også i Norge ble det reist stadig mer høylytte innvendinger. Arkeologen Øystein Kock Johansen hevdet for eksempel at det å påpeke forbindelsene mellom sivilisasjonene Mesopotamia, Indusdalen og Egypt ikke var noen ny tanke. Deler av pressen i Norge var ikke bare skeptiske, flere hevdet at ekspedisjonen hadde vært mislykket. Forfatteren er dyktig til å skildre hvor kampvillig Heyerdahl var når han fikk motstand. Han hadde en unik evne til å appellere til folks skepsis til de akademiske miljøene, som han mente ikke unte ham å lykkes med sine spektakulære ferder og dristige hypoteser.
Heyerdahl innrømmet aldri at Tigris-ferden var en nedtur. Uansett hadde han tillit til at boka om ferden skulle rett opp økonomien og det faglige omdømmet. Boka fikk jevnt over gode kritikker, men den solgte bare godt i Tyskland.
Kvam jr. har klart å spore opp at han søkte sin forening, Den norske Forfatterforenings Solidaritetsfond om penger. Nåløyet for å få midler derfra er ikke stort. Når han likevel mottok 12.000 kroner i 1982 må økonomien ha vært prekær.
Rottebeinet
Noe av det aller beste i denne boka er Ragnar Kvam jr.s evnet til å formidle og popularisere det vitenskapelige stoffet. Kapittelet med tittelen «Rottenbeinet» er praktfullt. I 1987 drar Thor Heyerdahl tilbake til Påskeøya. I følget har han med seg en rekke arkeologer fra flere land, blant annet nordmennene Øystein Kock Johansen og Anne Skjølsvold. Den sistnevnte var med på den første ekspedisjonen til Påskeøya i 1955-56.
Ved hjelp av graveskjeer, små hammere og spader avdekket de lag for lag nedover i bakken. Etter hvert kom kullbiter, menneskebein, tenner, steinhakker og forkullede matrester til syne. Matrestene ble gransket videre under forstørrelsesglass og mikroskop. Matrestene viste seg å stamme fra skilpadde, hval, fisk, fugl, krabbe og skjell. Under gravingen støtte de på en steinmur. Måten den var bygget, var Thor Heyerdahl skråsikker på var en byggeskikk som stammet fra den peruanske måten å bygge steinmur. Han betraktet det ifølge Kvam jr, som «et fingeravtrykk av lignende murer i Peru».
Idyllen ble brutt da Skjølsvold, Heyerdahls fortrolige og trettiårige støttespiller i akademiske kamper gjorde et sensasjonelt funn. Han viste det til Øystein Kock Johansen. De var enige. Det var et rottebein. De gruet seg til å fortelle det til sjefen, men mente at det ikke var noen vei utenom.
Feil teori
Funnet var viktig, fordi det viste at Heyerdahls teori om at menneskene på øya stammet direkte fra Peru, ikke kunne være riktig. Funnet var en sterk indikasjon på at rottene hadde vært blindpassasjerer i kanoene til polynesierne fra naboøyene. De to nordmennene bestemte seg for å legge fram funnet og deres nye teori for Thor Heyerdahl alene. Det var i særlig grad en konflikt for Skjølsvold som menneske, venn og arkeolog. Da de la fram oppdagelsen for Heyerdahl (Kock Johansen er vel kilden?) ble han først hvit i ansiktet, deretter helt stille, før han forsvant ut av teltet. Heyerdahl nevnte aldri hendelsen seinere. Ikke med ett ord.
I 1989 ga Heyerdahl ut boka «Påskeøya. En gåte blir løst». Her ville det vært naturlig å nevne rottebeinet, uten at det ble gjort, men den pretensiøse tittelen og den manglende viljen til å anerkjenne utenlandske forskeres funn, førte til omfattende slakt innenfor den kompetente delen av vitenskapsmiljøene. Første flere år seinere publiserer Skjølsvold dem, antakeligvis for ikke å bli til for stort bryderi for Heyerdahl.
Anette
Det tredje bindet av biografien beskriver godt bredden i Heyerdahls engasjement. Han er venn av Fidel Castro og Cuba, bygger Casa Kon Tiki i Tucumene Peru, er venn med Mikhail Gorbatsjov, skiller seg fra Liliana, gifter seg i en alder av 82 med den 64 år gamle Jacqueline Beer fra Tenerife, skriver nye bøker, hevder at Columbus kjente til Leiv Erikssons ferd til Vinland (til Helge Ingstads store fortvilelse) og hevdet med brask og bram at Odin var et menneske og ikke en gud. Dette ga hans mangeårige støttespillere professor i lingvistikk, Even Hovdhaugen, og professor i arkeologi, Egil Mikkelsen, hodepine.
Over alt og nesten alltid var han i strid, i slag han ofte var dømt til å tape, selv om han ikke forsto det selv. Kvam jr. er dyktig til å skildre denne dualiteten i gam mellom den uredde forskeren som stiller de dristige hypotesene og som samtidig ikke har evner til å se sine begrensninger i denne meget vellykkede biografien.
Et av bokas mest gripende øyeblikk er når datteren Anette, som han har hatt et meget anstrengt forhold til, blir rammet av kreft. Han oppsøker henne vel vitende om at han kan bli avvist i oktober 1989. Med de forsones. Anette er i ferd med å dø høsten 1990. Han reiser øyeblikkelig hjem, og blir hos henne til det siste. Man kan si mye om Heyerdahl på godt og vondt, noe Kvam jr. gjør til fulle. Men ingen kan ta fra Heyerdahl at han viste verden at havet er ingen hindring for menneskets utfoldelse, helt til han døde i 2002.