Bøker

Han har funnet opp en ny roman

Forfattere som skriver utførlig om seg selv er blitt dagligdags kost. Men Ian McEwan vil heller dikte opp folk til bøkene sine. Og gi dem jobb.

– Mitt prosjekt er å finne opp. Å dikte. Ikke å dokumentere mitt eget liv. Jeg er oppfinner av historier, sier Ian McEwan til Dagsavisen.

Forfatteren, som regnes som en av britisk litteraturs største nålevende, er aktuell med sin trettende roman oversatt til norsk, «Barneloven».

Opptatt av mennesker

– Folk som kjenner meg godt vil nok kunne se sammenfallende elementer i mitt eget liv og litteraturen jeg skaper. Men jeg er ganske privat. Kanskje lever jeg ikke et interessant nok liv til å skrive om? Skjønt, hvem gjør vel det. Det er jo ofte trivielle detaljer de selvbiografiske forfatterne dokumenterer, sier han.

«Barneloven» følger Fiona, som er en erfaren høyesterettsdommer for familieretten i London, gjennom en vanskelig rettssak og en alvorlig samlivskrise. I andre McEwan-romaner har hovedpersonen vært nevrokirurg, fysiker, komponist eller etterretningsagent. Menn og kvinner, i alle aldre.

– Jeg er intenst opptatt av mennesker, karakterer, av det som former oss. Og for de langt fleste av oss, er jobben en stor del av det vi har å forholde oss til hver dag. Jeg syns ofte yrkeslivet mangler i litteraturen.

Han utdyper:

– I en Henry James-roman gir det mening å ta bort profesjonen. Han skrev om folk som levde av arvefond, uten å måtte jobbe, og mente at man måtte fjerne pengene for å vise fram menneskets eksistensielle problemstillinger. Men jeg mener at mennesket avtegner seg vel så tydelig idet det strever og kaver for å skrape sammen til sitt daglige brød.

– Dessuten: Alle yrkene jeg har skrevet om, har vært innen felt som fascinerer meg. Nevrokirurgi og juss har det til felles at utøverne deler et språk og en type innforståtthet med visse problemstillinger, og at dette former dem. Fagfeltet blir en integrert del av personen. Selvsagt er for eksempel jurister ulike individer, men de deler likevel noe som gjør dem like, sier McEwan.

Vil ha sidesprang

Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.

– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.

Mer fra Dagsavisen