Bøker

Grytten i toppform

Frode Gryttens nye novellesamling viser en forfatter i elitedivisjonen.

Dagsavisen anmelder

NOVELLER

Frode Grytten

«Menn som ingen treng»

Oktober

Ser man bort fra den superkorte «Vente på fuglen», en type twitternoveller, som kom i 2014, er det ni år siden Frode Grytten gledet oss med noveller. «Menn som ingen treng» er som tittelen antyder ikke bare lystelig lesning, men forfatterens lavmælte humor får tidvis historiene til å sprekke opp. De er en fryd å lese.

Det er livet i det nye, multikulturelle Norge som er bakteppet i bokas fortellinger, der stemmene og synspunktene uten unntak kommer nedenfra. Fra sønner og fedre, fra en homofil mann som aldri har våget seg ut av skapet, fra en gammel mann med vietnamesisk bakgrunn med angst for snø, fra en vekter som i raseri slår ned en ung gutt. Desperasjon, uro og forvirring preger mange av mennene. De slår og drikker og kaster seg ut i hasardiøse jobbprosjekter. Og livet tar ofte de mest overraskende og forbløffende vendinger. Kvinnene står noen ganger ved deres side, de holder ut, eller de holder ikke ut. Eller de fristes til en biltur med en mer elegant og omtenksom mann enn ham de har hjemme.

Som i bokas åpningsnovelle «1974», som skiller seg ut ved en mer nostalgisk tone enn bokas øvrige historier. Her er man i et kjent Grytten-landskap: ferieliv utenfor Odda, i leide bedriftshytter der alle kjenner alle. Den 15 år gamle fortelleren må være med mora og hennes nye venn på biltur i en elegant doning, mens faren altså er på jobb hjemme i Odda. Slikt skaper forviklinger. Særlig når faren, som er en av disse «menn som ingen treng», dukker overraskende opp på sommerstedet.

Frode Grytten forteller at året 1974 var selve toppåret for det sosialdemokratiske Norge, siden gikk det nedover med så mangt. Som det lett lakonisk lyder i novellen: «1974 var året då far min tok til å gå laus på sin eigen familie». Ungdomstid og politisk brytningstid veves sammen i en velskapt novelle med fint og lavmælt driv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Noe av tematikken og stemningen fra denne novellen gjenkjennes i den svært dramatiske «Vintertog», der en mann erindrer noe som skjedde i familien da han var gutt, og som «endra livet vårt på eit vis som er vanskelig å forstå». Han får et dramatisk nytt syn på faren sin. Noe man også kan si om den 13-årige fortelleren i «Andersen, Anders». Han er skilsmissebarn og skal tilbringe fast tid hos faren, en far som har mista jobben. Det merkelige er at han får beskjed om å holde seg hjemmefra helt til klokka seks på ettermiddagen. Det skal vise seg at faren har opprettet sin egen business, som ikke tåler innsyn.

Og det er mange menn i disse novellene som verken tåler innsyn eller ettersyn. Her er polakker som krasjer biler på norske veier for å kunne innkassere forsikringspengene, og en mann som blir mistenkt for overgrep mot to litauiske serveringshjelper på gjestgiveriet han bestyrer. Den sistnevnte, «Ytre karakteristika» er overraskende nok en av samlingens mest humoristiske.

Novellen «Mann, 72» byr også på mye situasjonskomikk av det lavmælte slaget. Fortelleren kommer opprinnelig fra Vietnam og har bodd 40 år i Norge, uten noen gang helt å kunne beherske språket. Da han så snø første gang skremte det ham. «Når det snør, er det som om heile verda er i sorg».

En av novellesamlingens mørkeste er «SK4609», om en homofil mann som plutselig bestemmer seg for å leve ut sin legning ved å dra anonymt til Manchester.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Frode Grytten dyrker ikke den stramt minimalistiske novellen. Det er snarere underteksten, tvetydighetene og den underspilte humoren som får lov til å folde seg ut hos forfatteren. Han gir seg tid til omsorgsfullt å tegne opp sine karakterer, flytte dem inn i situasjoner som formørker eller opplyser livene deres, men som også viser den menneskelige irrasjonalitet og styrke.

Han skaper overraskende vendinger i historiene sine, og han viser at sannheten om et menneske er vanskelig å gripe.

Les også: Vil fylle sidene med empati