NOVELLER
Ingvild H. Rishøi
«Vinternoveller»
Gyldendal
På den nest siste sida av den første novellen i Ingvild H. Rishøis nye bok, «Vinternoveller», begynte jeg å grine. Ikke fordi det hun skriver om egentlig er så voldsomt dramatisk. Ingen sier eller gjør noe slemt. Ingen kjærlighetsaffærer får en brå slutt. Ingen søte små pusekatter druknes i bekken.
Og ikke fordi Rishøi skriver dårlig. Tvert om. Hundre prosent tvert om.
Jeg begynte å grine fordi jeg allerede, etter mindre enn tjue sider i selskap med de to novellen handler om, var blitt så glad i hun ene, faktisk kanskje begge, at jeg så utrolig gjerne ønsket meg noe bedre for dem enn den situasjonen de satt i.
Og så fikk de det, på ett vis. For dem som har lyst å lese novella - og det håper jeg er mange - skal jeg ikke røpe nøyaktig hva. Bare at håpet tentes.
Fortellingen handler om ei ung alenemor og hennes fem år gamle datter. Jenta har tisset i buksa en desemberdag med minusgrader ute, en dag (av flere) da mora ikke akkurat hadde så fryktelig mange penger til overs til verken bussbillett eller nye, tørre klær på senteret. Det ser ikke så lyst ut.
Det høres ut som kjedelig handling. Uinteressante folk. Sånne ingen gidder å skrive bøker om, for hva skjer vel egentlig i livet til ei sånn passe tafatt ung alenemor med dårlig råd? Neppe stort. Og hva har hun egentlig med mitt vellykka liv å gjøre?
Men så klarer forfatteren, Ingvild H. Rishøi, noe som nesten bare hun klarer. Hun gjør det spennende likevel. Skriver sånn at leseren blir kjent med folkene. På ordentlig. Og glad i dem. På ekte.
Hun bruker ikke store ord. Ingen voldsomme beskrivelser og utlegninger. Null fikse ordspill, niks utbroderende forklaringer. Farvel til slitne metaforer. Bare enkle, klare ord. Til liksom-enkle, men allikevel så fryktelig vanskelige, historier. Forteller fra inni hodet til hovedpersonene, slik at man leser og tror på at de finnes. At de forteller.
Samlingen «Vinternoveller» inneholder dessverre bare tre fortellinger. Den første om alenemora og dattera. Den andre om en ung far som nettopp har sluppet ut av fengsel. Den tredje om tre søstre - en tenåring, to små - som rømmer med Valdresekspressen.
Små episoder, glimt av innblikk i andres liv, som til sammen røper noe jeg med et stort og svulstig og svært ikke-rishøisk ord vil kalle humanismen i skrivningen hennes. Beviset på at litteratur faktisk er viktig. At den viser oss ting - og folk - vi ellers ikke ville sett.
Tre noveller som alene avgir nok varme til å holde vinteren igjennom. Les.