Bøker

Graving, ikke grafsing

Boken om Øygard-saken knuser myten om ordførerens Vågå-suksess.

Dagsavisen anmelder

DOKUMENTAR

Jon Gangdal

«Ikke si det til noen. 
Historien om et barn, 
ei bygd og en ordfører.»

Gyldendal

«20. oktober 1995 overtar Rune Øygard ordførervervet i Vågå. Samme dag fødes en pike i Nederland». Dette merkelige sammentreffet er utgangspunktet for Jon Gangdals bok om en av norgeshistoriens mest omtalte overgrepssaker. Da bokprosjektet først ble kjent, reagerte flere med sterke bekymringer. Hva var poenget med enda mer sensasjonshungrig og pikant grafsing i en vond overgrepssak som involverte en ung tenåringsjente, en splittet bygd og en ordfører som mente seg forfulgt?

Det viser seg - heldigvis - at de fleste av disse bekymringene var grunnløse. Jon Gangdals dokumentarbok om Vågå-saken er holdt i en nøktern tone. Det sier seg selv at en fortelling om seksuelle overgrep mot barn nødvendigvis må bli svært ubehagelig. Men to vellykkede forfattergrep gjør at boka blir svært mye mer. For det første går Gangdal grundig og systematisk inn i hele Rune Øygards 16 år lange ordførergjerning. For det andre lar han jenta selv være den bærende stemmen når overgrepene og forholdet mellom henne og Vågås mektigste mann skildres. Det siste grepet kunne blitt pinlig og konstruert. Det er det ikke. Tvert imot fungerer det usedvanlig godt, i alle fall mesteparten av tida.

Selv etter at Høyesterett skjerpet straffen for Øygard til to år og tre måneders fengsel, har det vært en allmenn sannhet at han tross alt var en usedvanlig suksessfull og dyktig Ap-ordfører før han innledet et forhold til en da 13 år gammel jente høsten 2009. Denne myten har Gangdal bestemt seg for å undersøke med et skeptisk blikk. Utgangshypotesen ser ut til å være at den som manipulerer, juger og misbruker makt for å fange et barn inn i en seksuell relasjon til en voksen, høyst sannsynlig har løyet, manipulert og misbrukt makt også i andre sammenhenger. Gjennom et nitid gravearbeid får Gangdal bekreftet denne hypotesen igjen og igjen når han går den såkalte «Vågå-suksessen» nærmere etter i sømmene.

Utad solgte Rune Øygard seg som en vellykket og visjonær leder for bygda. Flere arbeidsplasser og økt befolkningstall var målene. Disse søkte han å nå ved hjelp av slagord og floskler som «Norges Toscana», «Verdens beste skule» og «Vaken og vågal i Vågå». For å nevne noe. Men Gangdal viser at bak de store ordene skjuler det seg en av Norges dårligste skoler, økt fraflytting, triksing med statistikker, en galopperende kommunegjeld og en ordfører som manøvrer seg gjennom politikkens irrganger ved hjelp av lukkede prosesser, intriger, halvsannheter og tvilsomme metoder. Fra rettssaken vil mange huske Øygards talløse Skype-meldinger til jenta. En av dem lyder: «E sitt nakjen, e». Etter Gangdals gjennomgang av Øygards ordførergjerning sitter han naken igjen også i politisk forstand.

De 200 første sidene av boka er viet Rune Øygards kommunale konkursbo. Det er interessant og god lesning i seg selv. I tillegg gjør dette grepet at overgrepssaken settes inn i en annen sammenheng enn bare den strafferettslige. Det er viktig for å forstå hva som skjedde i Vågå. Men ikke minst er det viktig for å forstå hvordan mektige menn opererer når de blir overgripere og går fra å misbruke makt til å misbruke mennesker.

Mot slutten av boka mer enn antyder Gangdal at saken endte som den gjorde fordi ordføreren ble løftet kunstig høyt opp på falske premisser. Et mektig nettverk av Ap-topper og profilerte næringslivsfolk brukte ham som et gyllent fikenblad. «Hvilket ansvar har de som visste at ‘Vågå-suksessen’ i virkeligheten var en like skjør konstruksjon som resten av Distrikts-Norge, og som aldri sa fra? Ikke før det var for sent ... og offeret hadde rukket å skape enda et offer», oppsummerer Gangdal. Det er å gå for langt.

Selve overgrepssaken er be-skrevet i nært samarbeid med jenta selv og hennes foreldre. Disse kapitlene er skrevet i jeg-form på nynorsk. I begynnelsen virker dette påtrengende. Men det tar ikke mange sidene før det viser seg å være en heldig løsning. Saken sees fra jentas perspektiv. Hun setter kloke ord på det hun er blitt utsatt for og reflekterer imponerende modent om skyld og skam. Hun får fortalt historien sin på en langt mer sammenhengende måte enn hun av forståelige grunner maktet i retten. Det kan være til hjelp for unge i samme situasjon. Og det er viktig kunnskap for alle voksne som trenger å kunne kjenne igjen misbruk og manipulasjon, også når den kommer forkledd som makt, sjarm og sjenerøsitet.