Grå og glitrende

Det var et uventet rørende øyeblikk. I sofaen hjemme i New York, «tilfeldigvis» med nyryddet bokhylle i bakgrunnen, satt skotske Douglas Stuart og snakket inn i skjermen. Utdelingen av Bookerprisen pleier å være en glamorøs affære, med stivpyntede forfattere og ymse celebriteter i en flott festsal. I år ble den gjennomført som så mye annet i 2020: via skjerm, fra hjemmekontor, på avstand.

Les også: Hilary Mantel fikk to Bookerpriser for bind en og to av Ulvetid-trilogien. Alle ble overrasket da tredje bind ikke nådde årets finale

«Takk for at du støttet meg de tolv årene det tok å skrive denne boka», sa Douglas Stuart og kastet et kjapt blikk mot noen i kulissene utenfor skjermen, «jeg vet at jeg giftet meg med den rette mannen». Tårene spratt. I hans sofa, og i min.

Les også: Korona eller ikke, snart åpner et nytt feministisk kulturhus i Oslo

Debutromanen Douglas Stuart fikk Bookerprisen for, heter «Shuggie Bain». Det er en oppvekstfortelling fra arbeiderklassen i 1980-tallets Glasgow. Et sted der ingen, bare absolutt ingen, av de «ekte mannfolka» noensinne ville innrømmet at en mann kan elske en annen mann. Ikke på puben, definitivt ikke under en prisseremoni på TV, ikke engang overfor seg selv. Hovedpersonen Shuggie, som liker pynt og dokkelek, får tidlig vite at det er «noe feil» med ham.

Les også: Kan Norges Nobel-vinner også ha elsket noen av samme kjønn? Denne forskeren tror kanskje det (D+)

Teksten fortsetter under bokomslaget

«Jeg er den andre skotske forfatteren som får denne prisen. Den er viktig for regionen. For arbeiderklasseforfattere. Mor ville elsket det. Hun er på hver side i denne boka», sa Douglas Stuart, på avslepen Glasgow-dialekt, «Glaswegian». Han vokste opp med en mor som var alkoholiker, fortalte han. Hun døde av det da han var barn. «I tretti år har jeg båret på denne historien om å være skeiv i Glasgow, om å ha en mor som døde av avhengighet. At jeg kunne be leserne om empati, og så få det, har vært som en voldsom renselse. Takk».

Les også: Anne Grete Preus fikk aldri barn. Fordi hun fryktet folk ikke ville taklet en lesbisk mor

Hulk! Det er som i ballettfilmen «Billy Elliot», bare på ekte, med enda dårligere utgangspunkt. Douglas Stuart jobber som motedesigner i New York nå, kunne han fortelle. Han kom seg langt bort fra den grå skotske tristessen som gjennomsyrer «Shuggie Bain». Underdogen klarte seg. Romanen er ingen selvbiografi, men Stuart legger ikke skjul på at han har brukt sin egen oppvekst for det den er verdt.

Les også: Hvit, vestlig mann? Det pleier være Nobelprisjuryens default. Men burde ikke være det

Idet boka starter, er året 1992. Shuggie er så vidt fylt 16 år. I prinsippet går han fremdeles på skole. I praksis jobber han i ferskvaredisken i en dagligvare for å forsørge seg selv. Egentlig hadde han tenkt å søke frisørakademiet, men da han så de stilige, selvsikre andre søkerne i køen, sviktet motet. Nå bor Shuggie helt alene på et kaldt, stygt rom i sjabert og illeluktende pensjonat. De andre leieboerne er like fattige, men eldre og mer alkoholiserte. Alle er menn.

Les også flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisens bokseksjon

Så hopper «Shuggie Bain» bakover i tid, til 1981. Shuggies mor, Agnes, er 39 år og i ferd med å omkomme av kjedsomhet. Hun, ektemannen Shug, og Agnes’ tre barn bor i en kommunal leilighet i 16. etasje i en sliten blokk. Sammen med dem bor Agnes’ foreldre, Lizzie og Wullie. Faktisk er det foreldrenes leilighet de alle bor i. Det tærer på. Agnes og Shugs ekteskap har sett bedre dager. Shug er notorisk utro. Ofte er det konas venninner han tar for seg av.

Ingenting ble slik Agnes hadde drømt om. Ingen materiell velstand, ingen glitrende framtidsutsikter. Alt blir bare verre. Hun selvmedisinerer med alkohol. Litt piller. Det som trengs for å komme gjennom dagen. Hun er allerede skilt fra sin første ektemann. Han var katolikk, som hennes familie. Snill, men uendelig kjedelig. Drosjesjåføren Shug er protestant. Karismatisk. Direkte sjarmerende når han gidder. Derfor farlig.

Les også: Endelig åpner egelskspråklig litteratur rommet for flere ikke-hvite, ikke-streite stemmer

Shuggie er liten, bare fem-seks år. Glad i mor, og i besteforeldrene. Storesøster Charlotte har sluttet på skolen så hun kunne få jobb og bidra økonomisk til husholdningen. Storebror Leek har talent for tegning. Han har det med å forsvinne sporløst når han føler det brygger opp til krangel i heimen. Det er ofte.

Bedre blir det ikke av at Shug får det for seg å flytte fra den kommunale blokkleiligheten til et lite hus i et enda slitnere nabolag. Det er en trist bydel i hovedsak befolket av gruvearbeidere. I Margaret Thatchers Storbritannia er de blitt arbeidsløse. Overflødige, på linje med mange andre arbeidere.

Teksten fortsetter under bildet av Maggie Thatcher og ektemann Denis på et valgmøte i det britiske konservative partiet i 1987. Foto: AP / NTB

I industribyen Glasgow merkes det konservative regimets knallharde thatcherism godt. Og ikke på noen god måte. Mennene er arbeidsløse og nedbrutte, forsørget av sosialen og av konenes deltidsjobber innen helse og renhold. Folk er fattige. Motløse. Mange drikker vekk sorgene. De tyr til vold, til slåssing og voldtekt. Bymiljøet er grått, skittent, slitt. Regnet faller nær konstant.

Les også: Klar for julestemning i bokform? Dette er årets beste kalenderbok (D+)

«Shuggie Bain» er knallhard britisk sosialrealisme. Arbeiderklasselitteratur. I britisk kontekst er såkalt «brit-grit» en egen sjanger, både i film og litteratur. Skotske Irvine Welsh er kanskje den mest kjente, etter suksessen med filmversjonen av romanen «Trainspotting» (1993). En klassisk favoritt er Alan Sillitoes novelle «The Loneliness of the Long Distance Runner» fra 1959, som handler om en sint arbeiderklassegutt fra Nord-Englands revansj over forbedringsanstalten han sendes til etter et innbrudd.

Douglas Stuarts roman er dessuten i slekt med nordirske Anna Burns roman «Melkemannen», som fikk Bookerprisen i 2018. Begge tar for seg kivingen mellom katolikker og protestanter, selv om den var og er langt mindre betent i Skottland enn den var i Nord-Irland samme periode.

Les mer om Anna Burns, som levde langt under fattigdomsgrensa da Bookerprisen endret alt

Skotske Glasgow, en by på størrelse med Oslo, har to store fotballag: Glasgow Rangers for protestanter, Glasgow Celtic for katolikkene, som ofte er etterkommere etter irsk-katolske arbeidsinnvandrere til Skottland.

Homofobi. Religiøs konflikt. Thatchertida. Aller mest handler imidlertid «Shuggie Bain» om kjærlighet, og om avhengighet. Agnes Bains barn elsker henne. Mennene også. Problemet er bare at hun elsker alkoholen like høyt.

Bookerprisens jury sa at deres avgjørelse hadde vært enstemmig og kjapp, og at de tror denne boka blir en klassiker. Den er definitivt verdt å lese. «Shuggie Bain» er grå og trist og håpløs. Men også en oppvisning i god skrivekunst, med troverdige og interessante karakterer. Den gir dessuten et interessant innblikk i en tid og et sted som føles fjerne selv om de egentlig er nære. Douglas’ mor ville hatt all grunn til å være stolt av ham.