Bøker

Gjesp, minister

Dette er ikke en biografi, men en enetale på 250 sider.

Dagsavisen anmelder

MEMOARER

Dagfinn Høybråten

«Drivkraft»

Cappelen Damm

Han gir ikke ved dørene, Dagfinn Høybråten. Anslaget, opptakten, den viktige starten som skal suge leserne inn og forføre oss slik at vi ikke klarer å legge «Drivkraft» fra oss er en 30 siders lang gjennomgang av oldefarens bedrifter i Kina på starten av 1900-tallet og en utførlig beretning om kinesisk medisin og helsepolitikk.

Heller ikke i fortsettelsen kan denne boka sies å være noen pageturner. Oppsiktsvekkende nok, for det er ikke tvil om at Dagfinn Høybråten har levd tett på politisk dramatikk store deler av sitt voksne liv. Som han skriver selv: «Jeg har tilbrakt halvparten av mitt yrkesaktive liv i politiske jobber. Mer enn ti år har vært viet utøvende politikk i regjeringsapparatet som politisk rådgiver, statssekretær og statsråd i fem ulike departementer for til sammen fire forskjellige koalisjonsregjeringer som i alt spenner over tre tiår. De sju-åtte siste årene har jeg vært folkevalgt i Stortinget i opposisjon til en flertallsregjering». Det burde borge for en interessant og lærerik selvbiografi. I stedet får vi en anselig mengde generelle betraktninger om stort og smått.

Bokas styrke er Dagfinn Høybråtens evne til refleksjon og til å trekke lange linjer. Uansett tema er han opptatt av å vise sammenhenger mellom prinsipper og politiske handlinger. Det lykkes han også godt med. Det er ingen tvil om at Høybråten i hele sitt politiske liv har hatt en tydelig og klar idé om hvilken grunnplanke han står på. Begreper som «tjenende lederskap», «tillit» og «rettferdighet» løper som røde tråder gjennom teksten. Høybråten skriver også overbevisende om verdien av å ville noe med politikken, og om evnen til å gjennomføre. Han har en tidvis imponerende CV å vise til når det gjelder å innføre store reformer, der røykeloven, som gjorde ham til landets mest forhatte og høyest elskede mann med bare få måneders mellomrom, er juvelen.

Problemet til Høybråten - og kanskje til KrF, også - er at det blir mange store ord, omtrentlige betraktninger og generelle vendinger. Forsøkene på å konkretisere stopper på halvveien. I tillegg er fraværet av nærvær påfallende. Vi blir verken kjent med forfatteren eller med de menneskene han har møtt på sin vei. Bak teksten aner vi en mann som ikke er vant med å bli motsagt, og som omgår temaer han opplever som problematiske.

Tre eksempler: Mørkemannstempelet som Høybråten ofte har fått i panna, omtales gjentatte ganger. Men den kanskje viktigste årsaken til dette stempelet, KrFs og ikke minst Høybråtens syn på homofili, berøres så vidt og i forbifarten - og bare to ganger. KrFs kanskje viktigste leder, Valgerd Svarstad Haugland, omtales knapt. Det dramatiske lederskiftet, der Høybråten gikk seirende ut av oppgjøret og overtok etter Haugland på et ekstraordinært og følelsesladet landsmøte, framstår i Høybråtens versjon som en trivialitet, omtrent like spennende og engasjerende som en forfalt faktura. Den vonde konflikten med nestleder Inger Lise Hansen behandles på samme forretningsmessige og tørre vis.

Boka innledes med det velkjente bibelsitatet om kjærligheten, som jo er størst av alt. For å komme seg gjennom «Drivkraft», kan dette være en grei påminnelse til leserne også: Her hjelper det om man «utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt».

hege.ulstein@dagsavisen.no