Bøker

«Gileads døtre»: Godt fortalt

Tjenerinnens oppfølger blir nok ingen klassiker. Men «Gileads døtre» er en svært underholdende bok av Margaret Atwood.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Margaret Atwood

«Gileads døtre»

Oversatt av Inger Gjelsvik og Bjørn Alex Herrman

Aschehoug forlag

Lenge før TV-serien med samme navn, var boka «Tjenerinnens beretning», på engelsk «A Handmaid’s Tale», en klassiker. Særlig i USA. Kun få år etter publikasjonen i 1985, hadde boka rukket å bli et vanlig innslag på pensumlistene i amerikanske videregående skoler og universiteter.

###

Lenge, for eksempel da jeg selv leste den på high school i en amerikansk forstad i 1994, opplevdes canadiske Margaret Atwoods fortelling som et temmelig usannsynlig, men svært spennende eventyr om korrumperende makt og ekstremt religiøst vanvidd. Min skoleklasse leste den som en innføring i kreative fortellergrep, og skrev stiler om dystopien som sjanger. Abortretten var jo for lengst opp og avgjort, trodde alle, og datidas største miljøkriser, det vil si sur nedbør og hull i ozonlaget, var i ferd med å fikses.

Så kom 2010-tallet. Flere og flere ting begynte å minne uggent om «Tjenerinnens beretning». Alle forsøkene på innskrenke kvinners råderett over egen kropp, åpenbart, i det ene landet etter det andre. Men også klimakrisa. Den pussygrabbende amerikanske presidenten. Flyktningene. Uroen og følelsen av utrygghet. «Tjenerinnens beretning» fra pensumlista på videregående føltes plutselig visjonær, sannsigersk.

Boka føk oppover bestselgerlisten, ble så en TV-serie, som i sin tur gjorde rødkappede hvitkysede tjenerinnekostymer til vanlig protestantrekk i feministiske demonstrasjoner verden over. Man skal være en modig forfatter for å tørre å skrive videre på en slik suksess. Fallhøyden er stor, risikoen for å skuffe formidabel.

Heldigvis er Margaret Atwood ikke bare modig. Hun er også drivende dyktig. Rett og slett klok, og smart nok til å dele sin innsikt med andre. «Gileads døtre» er blitt en svært spennende fortelling, som stiller smarte spørsmål om makt og motstand, og – som en kanskje litt uventet bonus – peker mot en vei ut av håpløsheten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Tjenerinnen ...» slutter med hovedpersonen Offreds flukt fra det forkvaklede teokratiet Gilead over grensa til frie Canada. Bortsett fra en rammefortelling som plasserer hennes fortelling i en slags akademisk kontekst skrevet fra etter Gilead falt, er hun den eneste fortelleren i romanen, noe som bidrar til den tette, trykkende stemningen i boka. Tjenerinnene er undertrykte, de skal ikke ha noen stemme. Mangler dessuten informasjon, kunnskap om hva som egentlig foregår.

I «Gilead ...» handler det mindre om Tjenerinnene, og mer om andre klasser i samfunnet. Historien er sydd sammen av historiske dokumenter og vitneutsagn. Her er tre fortellerstemmer, ingen av dem Offred. To av dem er tenåringer, det vil si så unge at de vokste opp uten å kjenne en virkelighet før Gilead. Agnes har hatt en beskyttet, «veldig veldig utvalgt» oppvekst med en far høyt på strå i systemet. Tenårige Daisy vokser opp i Canada, og følger med skrekk med på Gilead på nyhetene. Uten å vite om hverandre, har de mer felles enn de aner. Hva, avsløres litt og litt mot en forrykende avslutning.

Slik blir bokhøsten (Dagsavisen+)

Den tredje fortelleren er den levende legenden Tante Lydia, skrekkens ansikt i «Tjenerinnen ...». I bokas åpningsscene er hun til stede på avdukingen av seg selv som statue, «en liten symbolsk påskjønnelse for min allsidige innsats», omgitt av Tjenerinner og misjonerende Perlepiker. Hun ville selv «foretrukket en sterkere betoning av bare meg», er den tørt registrerende og derfor både mørkt morsomme og grimt uhyrlige kommentaren hennes.

Tante Lydias er den tydeligste og mest interessante av de tre fortellerstemmene. Hun viser makta innenfra, og folks ferd mot posisjon. En ting er de ideologisk overbeviste. Men hva med alle de andre, hva med kappesnuerne og medløperne? Margaret Atwood maler ut Tante Lydias bakgrunnshistorie, hennes grunn til ikke bare å bli med på vinnerlaget, men også bli en av dets sterkeste spillere.

Les også om «Det ble natt i Caracas»: – Landet var et lysende eksempel for resten av Sør- og Mellom-Amerika. Nå er det ødelagt (Dagsavisen+)

Det er en sterk historie, fortalt med intelligent innsikt i psykologiske mekanismer og dypt menneskelige beveggrunner. «All makt korrumperer, og total makt korrumperer totalt», som det heter i George Orwells «Kamerat Napoleon», en annen av pensumbøkene på amerikansk videregående i 1994. Eller «Makten har gjort meg oppblåst, men også utydelig – uformelig, foranderlig. Jeg er allesteds og ingensteds», som Tante Lydia uttrykker det. Selv om hun vet at det hun skriver – faktisk selve handlingen det er å skrive – er ulovlig. Samfunnet er allerede i oppløsning, og Lydia har ordene i sin makt. Dessuten et skarpt øre for tidens tone.

Selv om hun brukte tid på å høre den. «Man tror ikke himmelen vil falle ned før man selv får en bit av den i hodet», skriver hun også. Tegnene på at samfunnet var på feil vei, hadde vært der lenge, med miljø i opprør, dårlig økonomi, synkende fødselstall. Men at protest var nødvendig, var det få som forsto før det var for sent.

I «Gileads døtre» er det imidlertid stadige drypp av protest. Der «Tjenerinnens beretning» er dystert mørk, peker Margaret Atwood i oppfølgeren på en mulig vei ut av håpløsheten. Veien går via samhold, samarbeid, motstand. Det gjør boka langt lysere enn første bind. Men også, paradoksalt nok, at den oppleves mindre som en kommende klassiker enn «Tjenerinnen fortelling»s innenfraskildring av offerets virkelighet, dens sjokkerende innblikk i menneskets evne til systematisk undertrykkelse og grusomhet.

God er romanen uansett, og spennende fra første til siste side. Erfarne lesere mistenker vel visse sammenhenger før de blir avslørt, men det gjør ikke så mye. «Gileads døtre» er en av finalistene til årets Bookerpris, og nok et godt argument for en nobelpris i litteratur til Margaret Atwood. Velsignet være.