Gamle bøker kommer igjen til heder og verdighet i Jørgen Brekkes nye roman. FOTO: NTB SCANPIX

Gamle bøker blir som nye

Fra Olav Tryggvason til Francis Bacon: Historien spiller igjen en viktig rolle i Jørgen Brekkes nye krim.

 

KRIM

Jørgen Brekke

«Paradisplaneten»

Juritzen forlag

I Jørgen Brekkes krimromaner har den høye mordraten i Trondheim ofte forhistoriske forklaringer. I den fjerde boka om etterforsker Odd Singsaker skjer det igjen. Forrige bok i serien sluttet med at Singsaker og en fargerik torpedo hver for seg var på vei til London. Vi var rimelig sikre på å møte dem igjen. Og det gjør vi også, men ikke akkurat slik vi kunne ventet. «Paradisplaneten» tar over der «Menneskets natur» sluttet, men det er ikke nødvendig å ha lest forgjengeren for å følge med på fortellingen.

Brekkes bøker har utmerket seg negativt ved svært drøye voldsskildringer, som heldigvis er tonet ned denne gangen. Selv om fortellingen begynner med drapet på far og sønn, den ene halshugget, den andre hakket i hjel. «Har ikke denne byen hatt sin del psykotiske drapsmenn for en tid framover», spør Odd Singsaker med en gang han får høre om ugjerningene. Vi skal ikke si mer om hvor psykotiske drapsmenn de er, de vi har med å gjøre nå, men det er klart, helt gode er de ikke siden det halshuggede hodet blir funnet igjen oppå den 18 meter statuen av Olav Tryggvason midt på torget i Trondheim.

Alt dette, og flere mistenkelige dødsfall til, skjer på grunn av ei bok, en eldgammel antikvitet med tilknytning til den britiske forfatteren, filosofen og statsmannen Francis Bacon, som døde i 1626. Eller gjorde han det? Denne boka skal være i stand til å avsløre brutale sannheter om framtida. Vi følger den på sin ferd gjennom forrige århundre. samtidig som Odd Singsaker i våre dager reiser til London, og kommer på sporet av et brorskap med røtter tilbake til Bacons tid. Edle hensikter er blitt til tvilsomme laster etter hvert, så tvilsomme at det er litt vanskelig å henge med i motivene, men det kan være fordi konsentrasjonen begynner å glippe mot slutten, mens sammenhengen blir stadig mer utrolig og virkelighetsfjern.

Eller er det bare denne anmelderen som er for gammel til å følge med? Like gammel som trondheimspolitiets førstebetjent Thorvald Jensen, som ettersom han nærmer seg 60 føler seg tung i hodet av alderen, «den biologiske klokkens ubønnhørlige tikking, døden som regelmessig og trofast mot sitt kall slikket med en kald tunge på hjernebarken, helt til tankene hans en dag gikk i oppløsning.» Av og til kan det føles sånn med krimbøker, som etter lovende anslag går mot slutten med en utvikling som gjør det vanskelig å holde interessen ved like. På sine egne premisser er likevel «Paradisplaneten» vellykket nok, kanskje Jørgen Brekks beste så langt.