Den franske bestselgende forfatteren Katherine Pancol mener kvinner må lære å stå opp for seg selv og alt de kan og klarer. Men romanfiguren hennes gjør det på ingen måte selv.

Frisk fransk ikke-feminist

Alle elsker den usikre, forsiktige antiheltinnen i Katherine Pancols bestselgere. Selv har forfatteren ofte lyst til å riste damer som ligner. Og gjerne et par arrogante politikere i samme slengen.

- Jeg kan bli så irritert på damer! Får lyst til å riste dem, får jeg. Hardt!

Franske Katherine Pancol freser lavmælt over club sandwichen hun ennå ikke har rørt, et kvarter etter at den kom på bordet.

 

Kvinner underselger seg

Forfatteren av bestselgeren «Krokodillens gule øyne», som nå følges opp med bind to i trilogien, «Skilpaddens langsomme vals», virker egentlig som en rolig dame. Men altså med det franske temperamentet intakt, om enn i en dannet og dempet innpakning.

- Samme hvor dyktige damer er, samme hvor mye de oppnår og får til og klarer av imponerende ting, så presterer de å bortforklare det. «Flaks», sier de, eller «jeg hadde ikke klart det uten min far, eller mann, eller mentor». Som journalist, før jeg ble forfatter, så jeg det hele tida, i hvert eneste intervju. Ingen menn sier sånt. «Dyktighet», sier de, og «hardt arbeid». Det er så irriterende!

 

Elsket usikkerhet

Men tydelig elskelig. Katherine Pancol har solgt over 1,5 millioner bøker bare i Frankrike, og «Krokodillens gule øyne» er oversatt til 31 språk, såpass ulike som kinesisk og islandsk, ukrainsk og spansk.

Hovedpersonen i både den og oppfølgeren «Skilpaddens langsomme vals» er Josephine, en forsiktig, stillferdig, usikker dame, som hater forandring og aldri selv innser hvor dyktig hun faktisk er.

- Jeg får brev fra hele verden hvor lesere forteller meg hvor godt de kjenner seg igjen Josephine. Hvordan hun hjalp dem gjennom ekteskapsproblemer, depresjoner, arbeidsløshet eller hva det nå skulle være. Egentlig litt rart, ikke sant?

Eller kanskje ikke. For Josephine er et kompetent menneske bak all usikkerheten. I første bok blir hun skilt, gjennomgår økonomiske problemer og bytter jobb, samtidig som hun sliter med en vanskelig tenåringsdatter og en tyrannisk mor.

- Sett utenfra får hun det til. Kanskje er det derfor alle elsker henne, sier Pancol.

 

Ikke-feminist

Tross irritasjonen over kvinners manglende evne til å stå opp for seg selv og sitt, vegrer hun seg hårdnakket mot merkelappen feminist. I hvert fall i en fransk kontekst:

- I Frankrike er «feminist» synonymt med «ekstremist». Jeg vil jo bare at kvinner og menn skal være likeverdige! Tjene likt og dele på oppgavene og makta!

- Men i Norge er det en av definisjonene på feminist. En person som ønsker likeverd mellom kjønnene?

- Ikke der jeg kommer fra. Der er en feminist en kvinne som hater menn. Men jeg elsker jo menn! Jeg synes bare at kvinner burde hevde seg mer og menn ta større ansvar for annet enn jobben sin. Her i Oslo ser jeg masse menn med barnevogn. I Frankrike ingen. Tenk om vi kunne lære av dere!

 

Voldelig Europa

Det er i det hele tatt mye Katherine Pancol kunne tenke seg å endre i det elskede hjemlandet sitt.

- Jeg flyttet hjem igjen til Frankrike fra USA som gravid, fordi jeg ikke ønsket amerikanske barn. Men nå beveger det franske, kanskje hele det europeiske, samfunnet seg i feil retning. Det blir mer og mer vold og usikkerhet. Se bare på opptøyene i franske forsteder nylig. Jeg frykter en ny runde snart, trigget av den økonomiske utryggheten i landet. Det sprer seg nå, fra Hellas via Italia, til Spania og snart Frankrike. Bare vent!

 

Imponert av rosene

Hun sukker. Oppgitt. Og trist.

- Jeg skulle ønske vi også i mitt land kunne møte vold og sorg med noe annet enn mer vold. Slik dere har klart her i landet etter 22. juli. Jeg er så imponert over dere for den roen der. Roser! Sang! Ord! Tenk det, i møtet med en barnemorderisk terrorist! I Frankrike hadde folket brølt ut sitt hat og Breivik blitt lynsjet. Men så mangler vi også deres ledere.

 

Oppgitt av politikerne

Pancol har nemlig ikke mye til overs verken for politikerne eller velgerne de har fått utdelt i Frankrike, sist demonstrert i første runde av presidentvalget søndag.

- Atten prosent stemte på høyreekstreme, innvandrerfiendtlige Front National. Elleve prosent på de venstreekstreme utopistene i Front de gauche. En av tre velgere lever altså i en fantasi. Herlig, hva?

Men ifølge Pancol er det ikke uforståelig når man ser på de etablerte politikerne som ellers pryder stemmesedlene.

- Både utfordreren, sosialistiske Hollande, og sittende president, konservative Sarkozy, er av nøyaktig samme ulla, milevis fjernet fra folket. De har privatsjåfør og betalt bolig og livvakter og tjenere på alle bauer og kanter, og aner virkelig ikke hvordan vanlige folk egentlig lever. Da jeg så den danske dramaserien «Borgen» på TV, holdt jeg på å le meg i hel. En statsminister som sykler til jobben, som passer egne barn og lager mat! I Frankrike er politikerne en egen kaste, høyt hevet over alle andre. Det hadde vært fristende å riste dem hardt, de også. Om det bare hadde hjulpet.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no