«Fra nå av kan alt skje»: Skarpt, bittert, ømt

ROMAN

Espen Haavardsholm

«Fra nå av kan alt skje»

Oktober forlag

Espen Haavardsholm fortsetter å dikte fritt rundt biografiske hendelser i eget liv, slik han gjør i høstens roman «Fra nå av kan alt skje». Lesere som har fulgt forfatteren gjennom årene gjenkjenner situasjoner, smertepunkter og relasjoner, og denne helt spesielle oppriktigheten som gjennomsyrer stoffet. En oppriktighet som kan grense til brutalitet.

Flagrende lett, men likevel kontrollert, tegner han opp mor-sønn-forholdet. Som i denne dialogen i romanens åpning, der sønnen ringer sin gamle mor, doktor Katrin Li, som er blitt 84 år og bor i aldersbolig:

«– Du er så satans falsk, Katrin.

– Hva sa du? Og glatt som en ål! Som en nål, sier du?»

Vi befinner oss i et typisk Haavardsholm-landskap, dyrket fram med psykologisk innsikt og usentimental skarphet. Med litt syrlighet ytterst på tunga, og heldigvis med ømhet i bunn. Dette er litterært håndverk av fint merke.

Doktor Katrin Li føler at hun er kommet til veis ende, hun rydder i gamle dagbøker og pasientjournaler. Minner og erindringer om et både eventyrlig og strabasiøst liv folder seg ut for leseren. Eldstesønnen som ringer i romanens åpning er den ene av tre sønner. De er avkom fra to ekteskap.

Katrin selv var en stridbar og frimodig jente som vokste opp i et hjem der 1930-tallets kulturradikalisme var sterkt følbar. Faren var skuespiller og ble senere en kjent motstandsmann under 2. verdenskrig. Hans karakter er tydelig bygget over Martin Linge, som ble drept under Måløy-raidet i 1941, og som barnebarnet Haavardsholm har portrettert i egen bok.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Også hovedkarakteren Katrin, som er stemmen i romanen, har biografiske trekk fra forfatterens egen mor, gjenkjennelige blant annet fra den fine trilogien som ble innledet med «Gutten på passbildet». De mørke hemmelighetene som knytter seg til morens fravær i tidlig barndom, ble berørt også i tidligere bøker, men blir i denne siste romanen et dramatisk høydepunkt, eller endepunkt i beretningen. Hun drar til København for å studere medisin, og bringer med seg den lille sønnen, som med jevne mellomrom blir sendt alene med nattoget hjem til faren i Norge.

Gjennom hele romanen bygges det opp til denne avsluttende samtalen mellom mor og sønn, et spenningstrekk som er fint innarbeidet i en fortelling som beveger seg sømløst mellom nåtid og fortid. Det er mange tilleggskvaliteter i denne romanen. En av de mest markante er det man kalle den feministiske slagsiden. Espen Haavardsholm har tegnet opp et overbevisende portrett av en kvinne som tidlig viste at hun ville ha kontroll over eget liv. Miljøet i familien og vennekretsen bidro nok til veivalgene, det samme gjorde en sterk og selvstendig karakter. De sosiologiske og psykologiske mønstrene er tydelige og skarpe også i denne nye romanen, og er et sterkt bidrag til forståelsen av karakterene og deres handlinger.

Les også: «Helvete»: Satan, så artig (Dagsavisen+)

Et sympatisk trekk ved romanen er den sterkt tilbakeholdte viftingen med kjente navn og miljøer. Det er et par beskrivelser fra en sommerfest der både Arnulf Øverland og Sigurd Hoel deltar, men de framstår nærmest som litt pompøse besserwissere i erindringen til hovedkarakteren.

Innen den autobiografiske sjangeren plasserer Espen Haavardsholms romaner seg blant de beste, og særlig denne nyeste romanen viser at trekk og opplevelser fra eget liv kan bli til litteratur med stor allmenn betydning.