Mette Karlsvik skriver om en norsk NATO-pilot i sin nye roman. FOTO: ERLEND AAS/NTB SCANPIX

Fra luft til jord

Presist og vakkert språk, i roman om norsk kvinnelig jagerpilot og indisk tebonde.

Bøker

ROMAN

Mette Karlsvik

«Den beste hausten er etter monsun»

Samlaget

 

Mette Karlsvik er en forfatter som overrasker med sine tidvis dristige temavalg. Som i høstens roman «Den beste hausten er etter monsun», der de to stemmene i romanen er henholdsvis en norsk kvinnelig jagerpilot og en indisk tebonde. To mennesker fra to forskjellige verdener, den ene med stadige opphold i de øvre luftlag, den andre knyttet til jorda og sine tebusker og grønnsaksplanter.

Det er en kort roman, den er godt i underkant av 200 sider. Det lille formatet hindrer ikke Mette Karlsvik i å slå opp et stort lerret, der hun forsøker å vise de store sammenhengene vi alle inngår i, hvordan storpolitikk influerer den enkeltes liv helt ned på hverdagsplanet. Kanskje ikke veldig originalt, men det er valget av stemmer og utsiktspunkt, og et særdeles presist og vakkert språk, som gjør denne lille romanen så spesiell.

Mette Karlsvik har kastet seg ut i dristige prosjekter også tidligere. Da hun for tre år siden kom med Brage-nominerte «Bli Bjørk», om den islandske popartisten, viste hun at hun kan mestre det tilsynelatende svært komplekse med imponerende resultat. Mette Karlsvik har denne gangen valgt å la fortellingen utspille seg i en fiktiv framtidsverden der NATO har erstattet det britiske imperiet. I Sikkimsdalen i Himalaya ligger basen der jagerpiloten Venor er stasjonert. I romanens åpning er hun på vingene, i såkalt transittfart, det vil si bare 37 fot over havflata. Hun reflekterer over landskapet som farer forbi under, med Russland på venstre side og Sørøst-Europa på høyre. Snart skal hun tanke, i lufta. Ikke helt ufarlig.

En fremmed verden, som Mette Karlsvik synes å ha intimt kjennskap til: Det teknologiske, luftrommet og den fysiske belastningen som er en del av pilotens liv kommer tett på leseren, gjengitt i et både nøkternt og dempet språk, helt fritt for sentimentalisering. Problemet med denne formen er at jagerpiloten Venor, den norske kvinnen, forblir i overkant anonymisert. Vi leser at hun føler frykt, at hun er redd for å gjøre feil, men også at det er dette hun har drømt om og villet, og at hun er villig til å ofre mye for å kunne leve dette livet. Hun blir likevel merkelig fjern.

På den andre siden tebonden Pasi og hans kone Anushka, som tilfeldigvis treffer på jagerpiloten og hennes følgesvenn på en sølete dårlig vei der firehjulstrekkeren til NATO har satt seg fast. Et møte som først oppleves fra den norske jagerpilotens side, og senere betraktes med bonden Pasis blikk. To svært forskjellige blikk. Det er tebonden som har ordet i den siste delen av romanen, og hans verden og hans arbeid med jorda og plantene skaper en fin og effektfull kontrast til romanens første halvdel der teknologien og luftrommet er i fokus.

Mette Karlsvik klarer likevel å vise i hvilken grad to tilsynelatende motsatte verdener og kulturer påvirker hverandre, eksempelvis gjennom forurensning. Hun er ikke redd for å belemre leseren sin verken med meteorologiske data eller med teknisk og økologisk innsikt. Hun skriver med en litt kjølig avstand, både tebonden og jagerpiloten forteller med utgangspunkt i sin verden og sin erfaring. Her er ingen store ord eller stor dramatikk. Dette er likevel blitt en roman som viser at Mette Karlsvik har potensial til å bringe i havn fortellinger med komplekse og storslåtte temaer.