Bøker

Fortellingene får flere farger

Sakte, men tydelig, er engelskspråklig litteratur i ferd med å bli mindre hvit og mindre mannsdominert. Det viser listene over årets beste bøker fra USA, Storbritannia, og resten av angloverden.

La oss begynne med prisene. Bookerprisen er den kanskje mest prestisjetunge prisen til litteratur skrevet på engelsk. I år syntes juryen det var så vanskelig å bestemme seg at de valgte å gikk imot prisens statutter, som eksplisitt sier at det kun skal deles ut én pris til én vinner for én bok. De delte æren mellom canadiske Margaret Atwood og britiske Bernardine Evaristo.

80-årige Margaret Atwood fikk Booker for «Gileads døtre», en oppfølger til «Tjenerinnens beretning» («The Handmaid’s Tale») fra 1985, som følger en av karakterene derfra, ideologen Tante Lydia, samt to unge kvinner – en innenfra og en utenfra det kvinneundertrykkende Gilead.

Bernardine Evaristos «Girl, Woman, Other» følger livet til tolv ulike britiske kvinner, de fleste svarte kvinner. Det handler om forhold og seksualitet, politikk og patriarkat, i det britiske anmeldere kaller en «varm og humoristisk roman».

Vinneren av den skjønnlitterære kategorien av den amerikanske Pulitzerprisen, som også deles ut til journalistikk, ble i år Richard Powers, for romanen «The Overstory». Romanen følger den norskamerikanske familien Hoel gjennom flere generasjoner, med (slekts-) treet som gjennomgående tema.

Powers er en eldre hvit mann, som har vært nominert til mange priser tidligere. Hans medfinalister til prisen var imidlertid en kvinne, Rebecca Makkai for «The Great Believers» og en amerikansk urinnvåner, Tommy Orange for «There, there». Rebecca Makkai skriver i sin roman om aidsepidemien i 1980-tallets USA, og om Bataclan-terroren i Paris 2015.

Tommy Orange har Cheyenne- og Arapaho-herkomst. I «There, there» skriver han om amerikanske urinnvåneres trøblete liv i og utenfor byområder, der alkoholisme og annen rusmisbruk er like utbredt som arbeidsløshet og hverdagsrasisme. For romanen fikk Orange Pen/Hemingway-prisen. Dessuten den amerikanske kritikerprisen, National Book Critics Circle Award, for beste debutbok.

Nord-irske Anna Burns fikk årets amerikanske kritikerpris for skjønnlitteratur for «Milkman», fjorårets Bookerprisvinner. Den tar opp det man i Nord-Irland kaller «trøbbelet», og hva det gjør med mennesker å vokse opp midt i voldelig konflikt som den i Nord-Irland på 1970-tallet.

Afroamerikanske Tayari Jones’ «An American Marriage» var årets vinner av Women’s Prize for Fiction. Det er en roman som helt eksplisitt tar opp hva det vil si å være svart i USA i dag, i det som også er en slags moderne versjon av Odysseen, der en kvinne forventes å vente på mannen sin mens han er borte. Ikke på sjøen, men i fengsel, et sted svarte amerikanske menn har mye større statistisk risiko for å havne enn hvite menn.

Av andre bøker som fikk glitrende kritikk, heder og ære i det engelskspråklige markedet i 2019, er det særlig verdt å dra fram vietnamesisk-amerikanske Ocean Vuongs roman «On Earth We’re Briefly Gorgeous». «On Earth…» er skrevet som brev fra en vietnamesisk-amerikansk sønn til hans mor, analfabeten. Den handler om Vietnamkrigen, om livet som flyktning og innvandrer, om rus og familie og utenforskap. Vuong har tidligere skrevet lyrikk, og tar eksplisitt opp «queerness», kjønnsidentitet, i bøkene sine.

Irske Sally Rooneys «Normal People» er en slags moderne «Romeo og Julie»-fortelling fra Irland i den økonomiske nedgangstida tidlig på 2000-tallet.

Amerikanske Susan Chois «Trust Exercise» er også en historie om ung kjærlighet. Forfatteren har koreansk far og jødisk mor, og har lagt romanen til dramalinja på en prestisjetung videregående skole. Der møtes to unge elskede, og utvikler et forhold også dramalæreren deres engasjerer seg i. Men alt er ikke som det ser ut.

Afroamerikanske Jacqueline Woodsons «Red at the Bone» starter også med en tenåringsromanse, der den 16-årige jenta blir gravid. Familien er støttende, den tenårige barnefaren likeså, og barnet blir født. Men hva om den unge moren ønsker mer av livet enn «bare» å være mor?

Skotske Ali Smith er med «Spring» kommet til tredje bind av sin årstidskvartett, der hun fortsetter utforskningen av det britiske samfunnet etter Brexit. Deborah Levy, som vokste opp med litauiske foreldre i apartheidtida i Sør-Afrika, følger i «The Man Who Saw Everything» ulike versjoner av en manns liv i Øst-Berlin før og etter Murens fall.

Afroamerikanske Colson Whiteheads nye roman, «The Nickel Boys» (norsk «Nickel-guttene»), følger opp «Den underjordiske jernbanen» med fortellingen om en ungdomsanstalt der «vanskelige» gutter ble torturert, voldtatt, til og med myrdet av sine medelever og lærere.

Åtte år etter den knallgode debutromanen «Tigerens kone» kom endelig serbisk-amerikanske Téa Obreht med ny roman, westernfortellingen «Inland». Afroamerikanske Ta-Nehisi Coates debuterer som romanforfatter med «The Water Dancer», om slaveriet og hvilke følger det har hatt i USA, mens mexicansk-amerikanske Valeria Luisellis «Lost Children Archive» retter blikket mot nåtidas amerikanske «slaver», nemlig mexicanske og sentralamerikanske arbeidere i USA.

I 2019 døde en av amerikansk litteraturs absolutte førstedamer, afroamerikanske Toni Morrison, 88 år gammel. Heldigvis gror det godt i hennes fotspor, og blant forfattere med annen bakgrunn enn klassisk hvit middelklasse.

Ikke at hvite menn ikke skriver godt, så klart, for det er det selvsagt mange som gjør. For eksempel fikk britiske Mark Haddon, kjent for «Den merkelige hendelsen med hunden den natten» mye kritikerros for sin nye roman, «The Porpoise», om en fars desperate behov for å beskytte datteren. Og amerikanske Ben Lerner imponerte kritikerne med sin historie om makt og maskulinitet i «The Topeka School».

Det er bare det at vi trenger andre stemmer i tillegg til de som tradisjonelt har dominert litteraturen. Fordi ulike mennesker ser verden litt ulikt, og rommet er stort nok for alle.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen