Bøker

Forføreren Murakami

I Murakamis grenseløse verden har fornuften tatt ferie. Dette som en advarsel.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Haruki Murakami

«Drapet på kommandanten. Bok 2»

Oversatt fra japansk av Ika Kaminka og Yngve Johan Larsen

Pax forlag

«Drapet på kommandanten. Bok 2» av Haruki Murakami er en gavepakke til alle hans forelskede lesere. Mens de lunkne og tvilende får bekreftet sine verste anelser. Men i disse autobiografiske, fantasitørre litterære tider er det helt greit å bli forført av en surrealistisk japaner.

###

I «Drapet på kommandanten. Bok 1» drysset forfatteren gavmildt ut velkjente og noen ukjente rekvisitter og ingredienser. Den navnløse fortelleren, en ganske vellykket portrettmaler som nettopp var forlatt av sin kone, og hadde søkt tilflukt i en avsidesliggende villa i et øde område, var som en gammel kjenning. Enda en av disse ensomme, begavede, uambisiøse mennene på leting etter tapt kjærlighet. Men tida må fylles, i dette tilfelle med malerkunst, klassisk musikk og plutselige, underlige møter og sammentreff. En nabo fra den andre siden av dalen dukker opp, den gåtefulle, rike Menshiki som vil ha sitt portrett malt. På loftet finner fortelleren et bortgjemt maleri, som viser seg å være et mesterverk av den nå dødssyke og gamle Tomohiko Amada. Maleriet «Drapet på kommandanten» blir på mystisk vis utløser for en rekke merkelige og gåtefulle hendelser. Bjelleklang i natten fører til oppdagelsen av en steinhaug i skogen, og under den en dyp brønn. Kommandanten i maleriet dukker opp i form av en 60 cm høy mann med snabelsko, og påstår at han er en materialisert idé. Disse scenarioene brettes ut i lettflytende, underholdende prosa der karakterene på velkjent Murakami-vis gis mye rom og plass. Leseren får aldri pustevansker hos Haruki Murakami.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I den nyeste og siste halvdelen av romanen tetter det seg til med spiritistiske opplevelser for portrettmaleren som nå har fått utvidet bekjentskapskretsen med to kvinner, den elegante Shoko og hennes mutte tenårngsniese Marie. Det skal vise seg å være en forbindelse mellom Marie og den hvithårede, elegante rikmannen Menshiki. En typisk Gatsby-figur i Murakami-innpakning. Det er ingen hemmelighet at den japanske Haruki Murakami er en beundrer av den amerikanske forfatteren F. Scott Fitzgerald og hans roman «Den store Gatsby». Og Murakami pøser på i denne delen av romanen med stadige vink og nikk til vestlig litteratur og musikk.

Han sender sin forteller ut på en underjordisk reise, helt i «Alice in Wonderland», stil, han skipes over en elv av en ansiktsløs ferjemann, fra eksistens til ikke-eksistens. Han går inn i en mørk skog, helt i Dantes ånd, og han overlever med nød og neppe en ferd gjennom en trang grotte, godt hjulpet av den skjønne Donna Anna fra Mozarts «Don Giovanni». Og sannelig drikker han også av «dobbelt-metaforenes» elv. Den spiritistiske reisen varer i noen dager, og sammenfaller på merkelig vis med den unge Maries hemmelige opphold i den rike Menshikis villa.

Les også kommentar: «Spørsmålet er om man unner de fremste forfatterne den tvilsomme gleden å få prisen akkurat i år»

Disse innfallene til Haruki Murakami kan bli i drøyeste laget selv for de mest innbitte lovprisere av forfatterens romankunst. Det skal ikke underslås at denne andre delen av Haruki Murakamis voluminøse roman oppleves som litt svakere enn den første delen. Nevnes skal også forfatterens usedvanlige sterke konsentrasjon om kvinnelige bryster i denne delen av romanen. Der unge Maries flatbrystethet blir til det monomane gjenstand for beskrivelser, da i kontrast til tanten Shokos velformede. Haruki Murakami er ikke kjent for sine komplekse kvinneportretter, snarere opptrer de i litt flate statistroller. Men Marie er overraskende tegnet opp med mye stahet, vilje og begavelse.

Disse innvendingene til tross er det lett å la seg underholde av Haruki Murakami. Han er som en katt, lander nesten alltid på alle fire, om ikke alltid like støtt. Det er en vennlig, tillitsfull atmosfære også i denne romanen, der bildekunsten er det sentrale temaet, slik musikken har vært det i andre romaner. Det snakkes om kunst og kunstens betydning i denne fjærlette Murakami-stilen som kan dysse enhver leser inn i en lett euforisk tilstand. Som når han skriver om kunstens betydning for minnene våre: «Og kunsten- hvis den lykkes- kan gi minnene form og holde dem fast».

For det er nettopp Haruki Murakamis anliggende også i denne romanen, hvordan leve med tapene våre, med den ubønnhørlige tida som valser over oss. Kanskje er ikke forfatteren den mest dyptloddende, men han byr på en overraskende oppfinnsomhet som aldri unnlater å forføre leseren.