Debatt

Født sånn, faktisk

Alle som tror at feminister er sure, humørløse kjerringer, bør lese Marta Breens selvbiografiske «Født feminist». Egentlig alle andre også. Inkludert cupcake-entusiaster.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

SAKPROSA

Marta Breen

«Født feminist. 
Hele Norge baker ikke»

Gyldendal

På 1970-tallet kjempet kvinner for barnehageutbygging, økonomisk selvstendighet og selvbestemt abort. På 2000-tallet handler det mer om å ha et strøkent og nyoppusset hjem, om å kunne sylte, strikke og lage kreative matbokser til ungene, etter først å ha stått i sentrum av århundrets mest rosestrødde, hyperromantisk hvite - og, ahem, dyre - bryllup.

Observasjonene er journalist og Dagsavisen-spaltist Marta Breens. «Hva i all verden er det som skjer?» spør hun i sin nye bok, «Født feminist» - «Er vi historiens første generasjon som er mer konservative enn våre foreldre?»

Konservative unge

Svaret hun gir, er «ja». Generasjon Status Quo, født på åtti- og nittitallet, er ifølge forskningen Breen ramser opp snille, autoritetstro, bluferdige, sunne, materialistiske, familieorienterte, politisk høyrevridde og veldig opptatt av at det selvfølgelig er store forskjeller på barske piratgutter og søte prinsessejenter. Ikke akkurat oppskrift på opprør.

Og Breens egen generasjon av seksti- og syttitallsbarn følger tett på. De er blitt sine egne barns slaver, og ligger langflate for kommersialismens skjønnhets- og perfeksjonskrav på alle livets fronter. Å trene er blitt viktigere enn å tenke. Da får man jo fin rumpe.

70-tallsnostalgi

Mot det bakteppet er det ikke rart at Marta Breen lengter til 1970-tallet, da kvinnekampen var sterk og stor, og Marta lita jente. «Født feminist» kan definitivt leses som en oppvekstbiografi der forfatteren bruker seg og sin bakgrunn for å forklare forskjellen på da og nå, slik hun ser det.

Blant annet reflekterer hun rundt hvorfor hun, som datter av en feminist på venstresida, ikke har tatt avstand fra merkelappen «feminist», selv om den tidvis er uhipp, og selv om ingen er enige om definisjonen:

«Å være feminist er litt som å være homofil, tenker jeg: Når det først har gått opp for deg at du er det, ja, da er det ingen vei tilbake. ... men det kunne vært verre, jeg kunne for eksempel ha manglet sans for humor».

Sosialrealisme på ferie

Humor er et stikkord her. Og letthet. «Født feminist» er ingen tung og alvorlig fagbok. Ingen Ny Feministisk Bibel hvor Sannheten bankes i stein en gang for alle. Breen viser fram og drøfter ulike retninger innen feminismen, og kommer med mange interessante lesetips for dem som ønsker mer. Men noen uttømmende historie fra A til Å er dette ikke.

Som en rød tråd følger leseren tobarnsfamilien Breens ferietur til Polen sammen med en vennefamilie. Det er et grep som gir knagger å henge en del anekdoter på, men som ikke tilføyer det helt store utover et meget lett gjenkjennelige, sosialrealistisk innblikk i hvor masete det er å reise på «ferie» med små barn - et eksempel på hvor vanskelig det kan være å få fordums idealer om fri tid og fri tanke til å passe med nåtidas krav om adekvat barneomsorg.

Dyktig observatør

Men ferieturen ødelegger ikke helheten. Det «Født feminist» er i stedet for dogmatisk lærebok, er nemlig en lettlest og lettlikt gjennomgang av en del sentrale problemstillinger opplyste kvinner - og menn - bør bite seg merke i samtida, alltid framstilt med språklig snert og et lurt glimt i øyet. Med humor.

Marta Breen er god på observasjon. Spesielt flink til å legge merke til fenomener, systematisere dem og vise fram galskapen i ting vi tar for gitt. De siste par ukenes debatt om tilsynelatende dagligdagse ord som degraderer helt normale kvinnekropper, startet med et innlegg her i Dagsavisen, er et godt eksempel. Refleksjoner rundt disse ordene, rundt «muffinsmage», «knefett» og «grevinneheng», er med i «Født feminist». Repetisjon for dem som leser Breens spalte eller blogg, men ingenting som ikke tåler gjentakelse. Og definitivt mange kunne kjenne seg igjen i, se bare debatten innlegget skapte.

Cupcake-kliss

«Jeg vil påstå at det er i kampen mot skjønnhetsindustrien og objektivering av kvinners kropper at kvinnebevegelsen har tapt med størst margin», skriver Breen, og argumenterer overbevisende for det. Hun forklarer også hvorfor hun tidligere gikk i klinsj med cupcake-bakende, hjemmeidylliserende mammabloggere. Ikke fordi hun misliker cupcakes som sådan, selv om bakverket er syntetisk søtt og klissete. Men fordi trenden kan være med på å innsnevre kvinners rom: «Antakelig dreier det seg om redsel. Jeg er livredd for at kravene til kvaliteten på husarbeidet vil heves ... Hva om nivået øker ytterligere for hva som regnes som bra nok, pent nok og sunt nok? Hvor skal standarden egentlig ligge for hva som er en bra nok matpakke, en fin nok barnebursdag, en god nok mor?»

Individualistisk såret

Viktige og interessante spørsmål. Og vanskelige, nesten umulig å diskutere, i vår individualismedyrkende epoke: «Den enkeltes «personlige valg» er blitt en slags hellig ku som ikke skal kritiseres offentlig. Og fordi vi har så sterk tro på den reelle valgfriheten, oppleves våre livsvalg som en del av vår identitet og personlighet, noe som igjen har bidratt til å gjøre likestillingsdebatten mer følelsesstyrt enn før. Hver gang det dukker opp en debatt om deltid, fulltid, barnehager, vaskehjelper eller kakeblogging, sitter en masse mennesker tilbake og føler seg krenket og personlig såret».

Godt sett, godt oppsummert, godt skrevet. «Født feminist» lykkes i å være skarp, kritisk og personlig uten å framstå som sutrete - et kunststykke i seg selv. Den gir allerede overbeviste feminister ammunisjon i kampen mot hverdagspatriarkatet, og vil være en øyeåpner for mange andre. Enten man baker eller ikke.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra: Debatt