Bøker

Flammende mørke

«Flammen og mørket» er en poetisk gransking av selvmordet.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Roskva Koritzinsky

«Flammen og mørket»

Aschehoug

I Roskva Koritzinskys roman «Flammen og mørket», hennes første, beskriver hun mennesker som opplever seg selv som fremmedgjorte fra samfunnet. Koritzinsky følger sånn sett opp tråden fra debutboka, «Her inne et sted» fra 2013, der novellekarakterene ofte ikke er helt kompatible med omgivelsene. Hennes gnistrende setninger får vi forhåpentligvis se mer til.

Handlingen utfolder seg gjennom en rekke tablåer, og denne sceniske fortellerstilen passer med hovedpersonens virke som filmkritiker, noe hun selv også kommenterer. Gjennom hele boka blir vi derfor presentert for utsnitt og klipp fra hennes liv, kryssklippet med filmscener og intervjuer. Første scene er når filmkritikeren drar til øya der filmskaperen Hedda Veier tok livet av seg. Her etableres en melankolsk stemning i dialog med landskapet. Leseren blir kjent med jeg-personen gjennom korte utsnitt fra hennes eget liv der en rød tråd er mangel på tilknytning til, eller avvisning av, andre mennesker. Samtidig med at hun vil se stedet Veier døde, er oppholdet også en del av en selvgranskning og tilbaketrekning, der hun forsøker å fatte en beslutning om det livet som vokser inni henne, og i forhold til sitt eget liv.

Som tittelen indikerer er «Flammen og mørket» en kontemplasjon over livsvilje versus avmakt. Hennes kunstneriske virke til tross, Hedda Veier skal vise seg å ikke klare å knytte seg til livet eller å la livet knytte seg til henne. Veiers selvmord er bokas omdreiningspunkt og når jeg-personen, tidlig i boka, stiller seg spørsmålet: «Er selvmordet forårsaket av en brann som fortærer eller et mørke som sluker(...)» legger hun an tonen.

For meg er innblikket vi får i Hedda Veiers mors historie noe av det beste med boka. Her er prosaen fortellende og stram og likevel brutalt følsom. Fokus i disse sekvensene er rettet mot en forelders opplevelse av å miste et barn. Her er teksten henvendt til Hedda gjennom apostrofen. «Moren din er tjue år gammel når hun for første gang mister et barn. Allerede her ryddes det en plass til deg, kan man tenke seg, i historien og i kroppen; du er livet etter døden, men noe annet også; det døde barnet i en ny kropp». Setningene er en grusom påminnelse om Heddas selvmord paret med morens forhåpning og forventning til det nye barnet. Et annet eksempel fra morens historie er når morens observasjon av en lærerkollega, hvis datter begikk selvmord, gjengis; «Et skrivebord, plakater på veggene, tekopper med mugg i, gamle kvitteringer og prislapper og tomme godteriposer på gulvet. Og så, datterens seng der hun pleide å sove. Et sted bak øynene trekker læreren på nytt og på nytt de hvite lakenene av».

Også samtalen mellom den dødssyke Hedda, som ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk, og moren, er hjerteskjærende. Morens frykt i møte med Heddas likegyldige forhold til sitt eget liv er beskrevet nøkternt og poetisk og morens bunnløse fortvilelse over å nesten miste sitt eneste barn ulmer mellom linjene.

Rammefortellingen knyttet til graviditet og abort er velbrukt tematikk, men fungerer på grunn av parallellen til Heddas mors tap av datteren. Noen ganger kan kanskje jeg-personens tungsinn og tvil bli vel eksplisitt når det speiles så tydelig i landskapet og den generelle stemningen i omgivelsene. Når det er sagt har boka mange glitrende partier, og Koritzinsky har noen fantastisk presise og morsomme setninger midt i all dysterheten: «Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte hun og slo hendene sammen, hun kom mot meg og smilte med en vennlighet så hjertelig at jeg fikk dårlig samvittighet for likevel å mistenke at den var innøvd». Roskva Koritzinskys granskende og ærlige litterære blikk er et man forhåpentligvis vil se mer til.