E.L. James har skrevet den vilt populære Fifty Shades of Grey-trilogien. FOTO: NTB SCANPIX

Fifty shades of gørre gnukk

Paddeflate personer, platt språk, kjedelig handling og meget tvilsom moral. Og dette skal liksom oppfylle alle kvinners våte drøm? Kyss meg bak.

ROMAN

Førti millioner bøker. Smak litt på det tallet. Førti. Millioner. Bøker. I 37 land, nå også inkludert Norge. Det er det foreløpige salgstallet til amerikanske E.L. James såkalt «erotiske» trilogi, «Fifty Shades of Grey».

På norsk har første bind fått den noe språkforvirrede og temmelig umusikalske tittelen «Fifty Shades Fanget», og er nå tilgjengelig som ebok for nedlasting hos nettbokhandlerne. Den trykte utgaven kommer om to ukers tid, de to siste bindene på norsk nærmere jul.

Men tittelen er langt fra det verste med denne boka. «Fifty Shades Fanget» er en dårlig skrevet, kjedelig roman om helt usannsynlige personer, ispedd diverse sexscener og en svært problematisk underliggende påstand om hvordan man «kurerer» menn som slår.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Anastasia Steele. Idet vi møter henne er universitetsstudenten helt i slutten av siste studieår, med litteratur som fordypning. Hun er visstnok meget smart, med strålende karakterer, men bevisene på denne intelligensen uteblir i det 379 sider lange første bindet av trilogien. Den glimrer ikke akkurat i de to påfølgende bøkene heller.

Faktisk er det vanskelig å se for seg en mer tjukkskallet ung kvinne enn Anastasia. En ting er at hun, som toppstudent i 2011, tilsynelatende aldri har hatt en epostadresse før hun møter bøkenes andre hovedperson, multimilliardæren Christian Grey som sporenstreks fatter interesse for den smellvakre brunetten og blant annet kjøper en ny datamaskin - med epost! - til henne. Eller det usannsynlige i at Anastasia, 21 år, modellvakker, søt og smart, aldri (før hun møter Grey) har møtt en gutt eller mann som forteller henne at hun er pen, i hvert fall på en måte hun oppfatter.

Det viktigste beviset på Anastasias manglende gluphet er at hun aldri aldri aldri får de enkleste beskjeder inn i det vakre lille hodet sitt. «Jeg er glad i deg», sier Christian Grey. Anastasia antar at han ikke bryr seg. «Ikke gå», sier Christian Grey. Anastasia antar at han ikke vil ha henne. Og går likevel.

Men ikke før han har tatt møydommen hennes. For Anastasia er jomfru, som heller aldri har tilfredsstilt seg selv. Men Mr Grey er «helt spesiell», må vite. Han stønner og hun stønner og brystene svulmer og han tar på henne og med et bittelite pust går hele dama «i oppløsning mellom hendene hans, kroppen min rister og går i tusen biter». Tre ganger, faktisk, den første gangen hun har seg med noen. Forfra, bakfra, munn og hender. «Herregud. Det var utrolig», oppsummerer Anastasia.

«Nytelsen var ubeskrivelig». Men det hindrer ikke forfatter E.L. James i å prøve. Og prøve. Og fomle klønete rundt med stønning og svulming og smelting og indre gudinner og herregud. Det er så dårlig at det er flaut. Ikke fordi det handler om sex, selv om andres sexliv vel aldri blir mer enn måtelig interessant. Men på grunn av de oppstyltede setningene der de samme ordene går igjen og igjen. Og igjen. Ja, du må gjerne tenke koffert, for her går det i ett banka. Det er ikke oversetterens feil - originalen er like flat.

Så da sitter vi igjen med følgende: Karakterene er usannsynlige glansbilder. Språket er flaut dårlig. Handlingen egentlig uoriginal. To personer møtes, blir forelsket tross enorme forskjeller, og diskuterer uendelig fram og tilbake om det skal bli de to. Er det bare sexen som binder dem sammen?

Men det aller største problemet med denne boka, og ikke den litterære kvaliteten. Det er den moralske.

Christian Grey er en mann som slår. En grusom barndom leseren får vite mer om i bind og to har bokstavelig tatt satt sine spor, og Grey er såret på sjela. Han vil ikke at noen skal ta på ham. Han vil ikke elske, men knulle. Helst vil han dominere. Være Dominant. Straffe. Binde. Piske. Banke og slå. Riktig nok er han opptatt av at offeret sitt, den Underdanige, skal kunne stoppe ham i «leken», men gjennom boka er leseren flere ganger vitne til at grensene tråkkes over - mye fordi Anastasia ikke egentlig er noen ekte Underdanig, og ikke kjenner egne grenser.

Likevel går det bra til slutt. Anastasias kjærlighet vinner over volden. Hun lærer seg dessuten å like mye av mishandlingen. En så enkel, reduserende løsning på et ordentlig stort problem er en sviende hån mot alle som har opplevd å leve i faktisk voldelige forhold, kvinner som elsker menn som slår. Menn som hater kvinner.

«Men han kan jo forandre seg» er mantraet. «Jeg kan forandre ham». Ja, i boka gjør han det. I boka klarer hun det. I virkelighetens verden er det ikke sånn det fungerer.

At denne gørrkjedelige gnukkeboka kjøres fram som svaret på alle kvinners kroppslige og litterære lengsler, er med andre ord dypt deprimerende, på så utrolig mange plan.