ROMAN
På papiret ser det gørrkjedelig ut. En roman, til og med debutbok av en ukjent forfatter, som handler om baseball, verdens kanskje aller kjedeligste idrett. En bok befolket av voksne menn som ikke bare spiller slåball, men som bruker omtrent all sin tid på å tenke på det, trene på det, og analysere spillet i etterkant. Riktig nok avbrutt av noen dame- og mannehistorier innimellom, og et par skildringer fra colleget de går på, men likevel. Baseball. Et spill bare amerikanere kan elske.
Stjerneskudd
Men så er det ikke slik likevel. Skinnet - og baseballen på det norske bokomslaget - bedrar.
Med sin debutroman «The Art of Fielding», som på norsk har fått tittelen «Utespillets kunst», suste Chad Harbach uventet til topps på den amerikanske litterære stjernehimmelen, med fantastiske kritikker, imponerende salgstall, og en ekstremt lukrativ forlagsavtale for en eventuell neste bok.
John Irving elsket boka, Jonathan Franzen og Oprah likeså, og ryktet om at Harbach hadde skrevet en av disse myteomspunnede «store amerikanske romanene» gjorde «Utespillets kunst» lettsolgt også i utlandet, som Norge.
Stor amerikansk roman
Det er lett å si seg enig i merkelappen «stor amerikansk roman», om sjangeren er aldri så diffust definert. «Utespillets kunst» er en roman som fra første side sveiper leseren med seg inn i en fullendt litterært univers, en fortelling av den typen man ikke har lyst å legge fra seg, fordi man er blitt glad i personene den handler om. 545 sider, likevel aldri uttværet, aldri på kjedelig tomgang.
Jo da, baseballen er med, men det er ikke den romanen handler om, sånn egentlig. I stedet kretser «Utespillets kunst» rundt evig aktuelle - men i nyere litteratur merkelig fraværende - temaer som vennskap mellom unge mennesker, lojalitet og ambisjon, og om hva det koster å leve ut en drøm. Hva skjer når drømmen brister?
Puslete helt
Handlingen utspiller seg på et lite, oppdiktet college i den amerikanske Midtvesten. Hovedpersonene er Henry Skrimshander, en puslete og sosialt klønete bygdegutt som hentes til Westish Colleges middelmådige baseballag av lagets kaptein, uoffisielle hjelpetrener og klart mest dedikerte spiller, Mike Schwartz.
Henry har nemlig et helt uforklarlig baseballtalent, en egen evne til å «føle» hvor ballen skal lande utpå banen før den gjør det. Han trenger bare hardere og mer fokusert trening, noe han får gjennom et gratis collegestipend til Westish, inkludert personlig trening ved Schwartz.
Collegeroman
På studenthjemmet havner han på tomannsrom med Owen Dunn, en svært vakker, meget intelligent og uvanlig moden stipendiat som ved første møte introduserer seg som «homsemulattromkameraten din».
Sentralt står også Westish Colleges president, Guert Affenlight, og hans noen-og-tjueårige datter Pella, som har rømt fra et mislykket ekteskap inngått da hun fremdeles gikk på videregående. Affenlight er Melville-forsker, fascinert av en av amerikansk kanons viktigste verk, «Moby Dick».
I starten går alt fint. Henry trener hardt, og forfatter Harbach spoler seg effektivt og energiøkonomisk gjennom den tiden det tar å bli en magisk god spiller, og i en viktig kamp ligger an til å slå en legendarisk baseballrekord for flest kamper uten personlige feil på rad.
Da gjør han en feil. Selvsagt, som i alle gode tragedier. Et i utgangspunktet enkelt kast havner på vidvanke, og ballen treffer romkompis Owen midt i planeten. Hardt.
Sammenfiltrede folk
Henry tror han har drept vennen, men Owen havner bare på sykehus. Likevel ramler alt sammen. Schwartz kommer ikke inn på juss slik han hadde tenkt, den hittil udiskutabelt heterofile president Affenlight forelsker seg i Owen, og Pella faller for Schwartz.
De fem karakterene tegnes fra stadig flere vinkler, samtidig som livene deres vikles tettere og tettere sammen.
Overalt og hele tida med nikk til annen amerikansk litteratur. Melvilles «Moby Dick» er eksplisitt nevnt, men også collegeromaner som «End Zone» av Don DeLillo og «The Secret History» av Donna Tartt klinger med, i tillegg til verk såpass ulike som Jonathan Franzens «Freedom» og Walt Whitmans dikt.
John Irving
Dessuten, kanskje sterkest av dem alle, John Irving. Fortellergleden, persongalleriet, settingen - Harbach skriver seg rett inn i en slags irvingsk amerikansk litterær tradisjon, en tradisjon av lange romaner med sammenviklede og litt skrudde karakterer leseren blir uforklarlig glad i, ofte lagt til «typisk amerikanske» miljøer av den typen et intimt amerikansk college langt utenfor sivilisasjonen er eksempel på.
John Irvings «En bønn for Owen Meany» dreier seg også rundt idet en baseball på avveie treffer et menneske, men der Irvings Owen ender opp med å drepe - og tar det som bevis på at han er Guds verktøy, konkluderer Harbachs Henry med det motsatte: Han var visst ikke Gud likevel, hvorfor turde han å drømme om storhet?
Men der John Irving særlig i de siste bøkene sine har hatt en tendens til å gå seg litt bort i det perverterte, overdrevent skrudde ved karakterene og miljøene han skildrer, er Chad Harbachs «Utespillets kunst» en lærebok i ærlig og oppriktig fortellerkunst. I renskrubbet hederlighet, og en elegant turnering av store temaer uten følelsen av overlessethet. Fint skrevet, men uten at språket står i veien for fortellingen.
Du får vennskap og ensomhet, grandiose drømmer og bratte fall, kjærlighet og melankoli, humor og tragedie - i en fullstappet pakke.
Denne uka besøker begge forfatterne Litteraturhuset i Oslo - Irving i kveld og Harbach fredag. Pass på å møte fram fredag.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no