Kultur

Fantastisk fornemmelse

Glitrende om små og store livsløgner, og om minnets iboende upålitelighet.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

«Det du ender med å huske er ikke alltid det samme som du har vært vitne til».

Setningen står på den første siden av Julian Barnes‘ nyeste, Booker-prisvinnende roman, «Fornemmelsen for slutten». Det kan stå som et slags motto for alt som følger.

Det starter med en streit gjennomgang av et liv. En mann i sekstiårene, Tony, ser tilbake på tida som elev på videregående, da han og tre kompiser hang spesielt mye sammen. Først var de bare tre, så kom den briljante Adrian flyttende til skolen, og ble alles favoritt. Han er av typen som setter lærerne på plass. Ikke med frekkheter, men med innsikt og kunnskap.

«Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet», sier den briljante Adrian, med nok en perlesetning som på sett og vis oppsummerer hele romanen.

Siden vokste de fra hverandre. Tony hadde en kjæreste, hun gikk siden til Adrian. Så fikk Tony en kone og en datter, førstnevnte ble han skilt fra. Han er alt i alt fornøyd med vendingene livet tok. Synes alt i alt at han er en real kar.

Men så kommer det et brev. Og alt vris, omgang for omgang, til det ugjenkjennelige. Brevet er fra moren til Tonys eks, hun som siden gikk til Adrian. Det inneholder 500 pund hun ville han skulle arve, samt et par linjer om at han også skal få avdøde Adrians dagbok. Men dagboka er ikke der, og i sin jakt etter den, ender Tony med å kontakte eksen sin, insisterende og målrettet for å få ut det han har fått testamentert og dermed tenker tilhører seg.

Ormebolet er åpnet. For det viser seg raskt at historien slik Tony husker den, mangler mange detaljer. Svært mange detaljer. Særlig om det vonde, enten det var han eller andre som sto for ondskapen. Tony var ikke så uskyldig som han selv husker seg, ganske langt der ifra. Likevel fortsetter han jakten etter å vite, mer og mer om hvordan alt egentlig utspilte seg den gangen nokså tidlig i livet, og hvilke følger de viktigste handlingene faktisk fikk.

Først helt i slutten av boka, på de to siste sidene, forstår han - og dermed også leseren - hvordan ting henger sammen. Det er et sjokk, som absolutt ikke skal røpes her.

«Fornemmelsen for slutten» er en funklende, finslipt edelsten av en roman. Det handler om minnets upålitelighet, om skyld og uskyld og om de mekanismene som trår i kraft når vi føler behov for å beskytte oss selv for den vi «egentlig» er. Men hvem er vi egentlig? Og fins det noe sånt som en sannhet som kan holdes fast og oppleves lik for alle?

Det er en erkebritisk roman, i all sin dannede kjølighet og soignerte språk. Samtidig er den det man med et meget forslitt uttrykk kaller universell. Allmennmenneskelig.

Julian Barnes britiskhet er vel ivaretatt i John Erik Bøe Lindgrens norske oversettelse.

«Det var en annen av redslene våre: at Livet ikke ville bli som Litteratur», forteller Tony om tida som skoleelev. Han hadde ikke behøvd å bekymre seg. Tony er hovedpersonen i et litterært verk, som tross sine kun 192 sider, er stort i alle de andre betydningene av ordet.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no