Merethe Lindstrøm skaper scener som brenner seg fast i leseren. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Familie i grenseland

I Merethe Lindstrøms univers leves livet på grensen til det utholdelige, pakket inn som er ren nytelse.

 

ROMAN

Merethe Lindstrøm

«Fra vinterarkivene»

Oktober

Forfatteren skriver denne gangen tett opp til sitt eget liv og sin egen familiehistorie, det hele presentert i dette distinkte og glassklare språket. Fortellerstemmen i «Fra vinterarkivene» kaller seg Merethe, og hun henvender seg hele veien til et du, som er kjæresten Mats, han som er psykisk syk. I rammeverket har familien, forfatteren og billedkunstneren, de to barna og de to hundene nettopp flyttet til et stort hus på landet. Selv med dette biografiske så tett på er Merethe Lindstrøms språk og blikk lett gjenkjennelig slik det har utfoldet seg i en rekke romaner og novellesamlinger, som i den strålende «Dager i stillhetens historie», som fortjenstfullt løftet forfatteren fram og ga henne Nordis Råds litteraturpris.

Merethe Lindstrøms fokus er også denne gangen på liv og skjebner i det eksistensielle grenselandet. Det er smertepunktene i livet som avdekkes og undersøkes, enten det gjelder forfatterens eget liv og egen barndom, kjærestens gjentagende kamp mot det indre mørke, eller fedre og mødre som også har historier med jevnlige innleggelser på institusjoner. Det er spesielt forfatterens egen far og kjærestens mor som dukker opp i romanen. Det er mye ubehag og urovekkende passasjer i Merethe Lindstrøms bok. Som når barndom og oppvekst med en alenemor, som stadig er på flyttefot, skrives fram, og særlig et kapitel der en av morens kjærester blir portrettert. Et minne som svir.

Også den materielle fattigdommen er en del av livet. Reiser som må avbrytes fordi pengene tar slutt, klær som plutselig er for trange, men likevel må brukes på nytt. Ydmykelser og oppbrudd, men også stahet og vilje og plutselig lys og latter. Slik kan hun skrive om barndommen: «Det å være i barndommen, det brønnaktige, det fugleaktige i kroppen, de harde landskapene, områdene i gymsalen, veggene i skolegården, grusen, asfalten, sykkelhjulene, fortauene, issprekkene, bilkroppene. Å ha, og å overlate et barn til verden. Det mest alvorlige man gjør. Hele tiden å overleve verden».

Det er en dvelende ettertenksomhet i det Merethe Lindstrøm skriver, og et stort alvor. Og de mange fine naturbeskrivelsene, antydende og fuglelette. Forholdet til faren, som bare i perioder har vært til stede i fortellerens liv, skildres med både ømhet og nøktern klarhet. Her er scener som setter seg fast i leseren, som møtet med den døde faren. Og her er passasjer om kjærlighetsforholdet til Mats som er nakent og og nesten smertefullt beskerevet.

Kanskje kan ikke høstens roman sies å være like god som «Dager i stillhetens hwistorie». «Fra vinterarkivene» mangler noe når det gjelder fokus og vendepunkter, den spriker i flere retninger. Men den er en sterk melding fra en forfatter som i usedvanlig grad behersker sine litterære virkemidler. Få forfattere kan som Merethe Lindstrøm vise fram livets skjørhet og smerte i en så rå og finstemt prosa.