Bøker

Et nådeløst portrett

Kirsten Thorup serverer et kraftfullt brygg: både en hjerteskjærende fortelling om et mor-datter-forhold og et nådeløst portrett av det moderne danske samfunnet.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Kirsten Thorup

«Erindring om kjærlighet»

Oversatt av Bente Klinge

Gyldendal

Danske Kirsten Thorup fikk Nordisk råds litteraturpris for romanen «Erindring om kjærlighet», som nå er oversatt til norsk av Bente Klinge. Den sosialt engasjerte Kirsten Thorup er lett gjenkjennelig, hun har helt siden debuten i 1967, da med dikt, vært de utsattes og marginalisertes dikter. Godt kjent også her i landet for romaner som «Himmel og helvete», «Bonsai» og «Førkrigstid».

Les også Dagsavisens tips til gode sommerbøker: Sommerens beste leseopplevelser

Kvinnen Tara, den sentrale personen» i «Erindring om kjærligheten» er sånn sett en svært typisk Thorup-figur. En kvinne som nærmest vakler gjennom livet, talentfull og begavet men likevel klarer hun ikke å skape seg noen karriere eller noen solid sosial plattform. Hun rekker hele tida ut hånden til de mest utsatte, til rumenske tiggere og flyktninger uten oppholdstillatelse, mennesker som er like hjelpeløse som hun selv er. Resultatet er stadige problemer og konfrontasjoner med det offentlige danske samfunnet. Hun vil bare hjelpe, men blir selv et offer. Når Tara litt tilfeldig blir gravid og får et barn, datteren Siri, klarer hun ikke å håndtere den nye situasjonen. Barnevernet kommer inn i bildet, hun blir beskyldt for manglende omsorgsevne, og Siri blir i lange perioder overlatt til fosterforeldre. Faren, en kunstfotograf som forlanger å leve et fritt og ubundet liv, er til liten støtte.

Les også: – Jeg ble helt satt ut

Det er et stort lerret Kirsten Thorup spenner opp, også som tidsbilde, fortellingen strekker seg fra 1970-tallet og fram til dagens samfunn, med særlig vekt på de siste tiårene med innvandring og miljøkamp som sentrale elementer. Det er Tara som er den sentrale stemmen i romanen. Men også datteren Siri, som etter hvert skaper seg et navn som kjent performancekunstner, kommer til orde i lange avsnitt. Det turbulente og motsetningsfylte kjærlighetsforholdet mellom mor og datter står fram som romanens mest hjerteskjærende element. Kirsten Thorup klemmer til med kirurgisk presisjon i avdekkingen av dette hårsåre temaet. Hun spiller på det med en slags gjentakende intensitet, og leseren kan tidvis komme farlig nær frustrasjonen. Men Kirsten Thorups høye refleksjonsnivå og spenstige, avslørende monologer og dialoger holder spenningen og interessen ved like gjennom den 460-siders lange romanen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik kan hun skrive: «Skaden var skjedd. Hun fantes i verden som et åpent sår blant sju milliarder åpne sår, som skulle leges ved gunst eller ugunst..» Eller Tara kan beskrive moren sin på denne måten: «Hun levde i nået, vugget sorgløst på sekundenes lydløse, vuggende gang». 
Kirsten Thorups sosiale engasjement er en sterk og tydelig tråd i romanen. Det private, politiske og etiske er vevd sammen, og til tider kan romanens komposisjon stå fram som lite elegant. Mye skal med på den thorupske scene. Og den dyptloddende forfatteren setter lupa på mye moderne ubehag og angst: Hvem tør å invitere hjem en forkommen flyktning som tydelig er i politiets søkelys? La ham ligge på sofaen og bruke badet? Tara i romanen tør, og blir etterpå straffet med å miste tak over hodet. Hun blir selv uteligger og omstreifer.

Les også: Heim, kjære heim

Kirsten Thorup er en modig forfatter, hun viser fram berøringsangsten vår, tilkortkommenheten, de mørke sidene i våre demokratiske, velbergede samfunn. Men hun viser også fram kunsten som en mulig vei for forsoning og dypere forståelse. Sånn sett er ikke alt bare mørkt og håpløst i Kirsten Thorups litterære gemakker. «Erindring om kjærligheten» er både en dypt bevegende roman og et ubehagelig og mørkt portrett av et moderne nordisk samfunn.

Les også: Utmattelsen